Hvis ikke statsminister Jens Stoltenberg graver dypt nok i lommeboka, kan det i løpet av natta bli streik i offentlig sektor. I så fall vil det i prinsippet bli en likelønnsstreik, men like mye dreier det seg om en streik for en større økonomisk ramme i det offentlige oppgjøret enn det frontfagene har fått.

Det siste er det største dilemmaet for statsministeren, som delvis skyldes forventninger skapt av hans egen regjering i kjølvannet av likelønnskommisjonens forslag.

Likelønnskommisjonen har påvist at kjønnsmessige forskjeller i lønn har vært ganske stabile de siste årene. Forhandlingssystemet har ikke klart, og kanskje heller ikke vist vilje til, å utjevne forskjellene. Derfor har forslaget om en likelønnspott dukket opp.

Finanskrisen og fortsatt dystre økonomiske utsikter internasjonalt, har imidlertid begrenset norsk handlefrihet når det gjelder en slik utjevning. Selv om Norge takket være det svarte gullet utenfor kysten vår, har klart krisa bedre enn andre, er norsk eksportindustri hardt presset.

Kostnadsnivået det offentlige legger seg på, skal finansieres av privat sektor. Da blir det en uholdbar situasjon hvis sistnevnte skal vise moderasjon, mens organisasjonene i offentlig sektor ikke gjør det. I beste fall vil det føre til tøffere lønnsoppgjør i privat sektor ved neste korsveg.

Derfor ligger ikke ansvaret for å unngå streik bare hos regjeringen. Likelønn må for det første være en ønsket utvikling hos arbeidstakerorganisasjonene. Dernest må de i praksis vise at de ønsker det. Det vil si at lønnsutjevning mellom kjønnene må skje innenfor en forsvarlig økonomisk ramme, som ikke avviker for mye fra det frontfagene har fått.

Før årets tariffoppgjør startet var det mange taktiske utspill fra organisasjonene. Det ble krevd at staten skulle legge fram likelønnspotten først.

Selvfølgelig kunne ikke staten gå med på det.

Når det nærmer seg oppgjørets time ved midnatt, må nok likevel staten legge noen ekstrakroner i potten hvis de vil unngå en streik.