Krekar saken.
Det finnes nok av onde mennesker, despoter og maktmennesker som er villige til å ta alle midler i bruk for å fremme sin sak eller ideologi. Vi kan ikke være så naive at vi ikke innser at av og til må nasjoner og samfunn implementere tiltak og lovverk for å kunne håndtere dette på en fornuftig måte. Mens mange land har innført lovverk ”antiterror lover” spesielt innrettet til å kunne håndtere folk som Krekar har den Norske regjeringen unnlatt å ta dette på alvor. Når regjeringen fortsatt mangler verktøyene 8 år etter 9/11 kan ansvaret vanskelig plasseres noe annet sted enn hos regjeringen selv. Man har tvert imot fokusert på å kritisere andre regjeringers håndtering av terrorister, med fokus på terroristenes rettsikkerhet. Kritikken rammer ikke bare Arbeiderpartiet, men også foregående regjering. Det er selvsagt helt uakseptabelt for det norske folk at personer som Krekar uhindret skal kunne drive sin virksomhet fra Norge, beskyttet av det norske rettsvesen og lovverk. Vi kan rett og slett ikke være bekjent av at Krekar går fritt rundt i det Norske samfunnet, at han fortsetter sin Jihad virksomhet fra leiligheten på Tøyen.

Signaleffekten er dessuten svært negativ; er du terrorist, eller krigsforbryter; kom deg til Norge, der får du både tak over hodet, penger, gratis advokat, og tilslutt statsborgerskap. På toppen av alt kan du fortsette din terrorvirksomhet i fred mens den Norske regjeringen er mest opptatt av å ivareta din rettsikkerhet. Det høres utrolig ut, men slik fungerer det altså i dagens Norge med AP ved roret.

Vil også minne om at Norge og Nato kjemper i Afghanistan, med lidelser og tap både for sivilbefolkning og egne soldater på grunn av folk med ideologi tilsvarende Krekar.

Vi kan ikke la ønsket om toleranse og rettsikkerhet utvikle seg til overbærenhet med terror, hat, undertrykkelse og intoleranse.

Islam som politisk ideologi.
Jeg støtter 100% religionsfrihet, man kan tro hva man vil såfremt det ikke rammer andres rettigheter og friheter, jeg er tilhenger av at Staten skal være nøytral og likebehande religioner. men tro er en personlig sak og ikke egnet som politisk ideologi. Jeg støtter til og med islamske skoler forutsatt at man har garantier for likebehandling av kjønnene, og respekt for Norske lover, regler og læreplaner. Men når man kommer til politisk Islam, eller Islam som politisk ideologi forholder det seg annerledes. Gjennom å møte det politiserte islam med en misforstått til givende forståelse gjør våre politikere og samfunnsvitere en fatal feil. De mangler tydeligvis evnen til å forsvare fundamentale prinsipper i vårt eget dyrebare vestlige samfunn, et samfunn med rettigheter og plikter oppnådd gjennom århundrer med kamp for nettopp ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, økonomisk og politisk frihet. Politisk Islam som ideologi viser at den utfordrer, og er en trussel mot de fleste av disse verdiene. Det naturlige for oss i møte med slike holdninger vil være å fortsette denne kampen i møte med for oss nye dogmer, tabuer og religiøst betingede angrep på enkeltmenneskers frihet.

Våre politikere er åpenbart ute av stand til å forsvare enkeltmennesker og samfunn mot religiøs og kulturell undertrykkelse, ikke minst av kvinner. Ute av stand til å verne om menneskeretter i møte med middelalderske religiøse dogmer, tvert i mot klare til å gjøre knefall for disse. Ikke bare er man redde for debatten, man ønsker ingen debatt i det hele tatt. I den grad noen tør å kritisere det politiske konsensus møter man dette ved å dele ut dårlig skjulte rasismestempler, FrP er rasister, den jevne norske mann og kvinne er rasister, velgerne er rasister.

Vi snakker her om en ”religion” som i sitt uttrykk og praksis beveger seg langt inn på den politiske, samfunnsregulerende arena. En religion med egne lover som griper inn i alle livets aspekter, også det som normalt ligger under staten og den lovgivende makt. En universell lov som binder muslimer til en religiøs kode uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg, denne loven er ”guds ord” og derav overordnet verdslig lov.

Kontrasten til våre vestlige demokratier er slående. Vår frihet, våre rettigheter og vårt tolerante samfunn hviler på lover og forordninger som er definert av verdslige snarere en religiøse institusjoner. I land hvor religionen inntar en styrende form som i de fleste muslimske land har menneskerettigheter, individuelle rettigheter, ytringsfrihet og religionsfrihet svært dårlige kår.