Jeg har ofte lyst å engasjere meg når ting skjer i samfunnet vårt. Som oftest blir det (kanskje) dessverre de negative sakene man har lettest for å reagere på. Mer negativt kommer uten tvil, så dette er et lite forsøk på å kompensere litt.
Altså kemneren vår. Som dere ser er tittelen hans over skrevet med stort bokstav – ukorrekt etter rettskrivingen muligens, men her på sin plass mener jeg.
Episoden jeg vil få fortelle om ligger noen år tilbake, og selv om den inne holder bittelite “inside” tar jeg sjansen likevel. Det handler litt om det jeg kan kalle “kommunal mishandlig”, og var det noe som kunne få meg til å gå aldeles av hengslene så var det nettopp det. Det har for øvrig ikke forandret seg stort!
Det forholdt seg slik: Jeg hadde vært litt sen med en kommunal betaling, og på samme tidspunkt fikk jeg tilbakebetalt noe skatt. Kemnerkontoret benyttet seg derfor av muligheten til å “beslaglegge” disse skattekronene mine.
Nå var det bare det at jeg faktisk hadde betalt det skyldige før skattepengene ble utbetalt (hadde krysset hverandre), så jeg ønsket rimeligvis å få tilbake skattepengene mine rett så omgående. Ringte derfor til kontoret og snakket med en noe arrogant type, som opplyste at de hadde mye å gjøre, men at de skulle ta seg av det når det ble min tur. Det kunne ta 2 – 3 uker fikk jeg opplyst. Vedkommende var ikke til å rikke fra det standpunktet, og jeg ble forbannet. La derfor på telefonen – satte meg ned litt og opparbeidet sikkert enda litt raseri – og ringte så opp igjen og ba om å få snakke med kemneren selv. Nå skulle han pinadø få høre hvor David kjøpte ølet sitt &%#¤# ( godt og vel).
Men hva skjer? – aldri har et sinne gått over så raskt. Kemneren var aldeles avvæpnende. Slapp av litt sa han, og fortell meg hva saken dreier seg om. Jeg så gjorde, og kemnerens svar var at om det forholdt seg som jeg sa kunne jeg komme å hente pengene samme dag på hans kontor, eller han kunne ordne så de ble overført til min konto straks han fikk bekreftet min fremstilling. Så enkelt var altså det, og jeg var intet mindre enn imponert. Det er ikke mange som får meg ned på jorden omgående når jeg først har opparbeidet meg stor harme, men her gikk det på blunket!
Det jeg likte aller best (her kommer den lille “insiden”) var at jeg i ettertid fikk høre av noen som hadde vært på kemnerkontoret at kemneren i ettertid hadde gitt sine medarbeidere beskjed om at: Når vi gjør feil her på kontoret så retter vi feilene våre så fort det er mulig – kunder skal ikke vente “på sin tur” for det.
Slikt liker jeg godt å høre – det vitner om at ønsket om å behandle “kundemassen” anstendig er tilstede.
Alle kan gjøre feil, men det er viljen til å rette på de feilene som gjøres som avgjør om man føler seg ordentlig behandlet.
Altså derfor – en kanskje sjelden skryt fra meg til en offentlig ansatt!