LOs representantskap har vedtatt lønnskravene for årets forhandlinger. Det kreves ikke en likelønnspott, selv om kravet om likere lønn står sentralt. Men forutsetningene for utjevning er neppe de beste akkurat i år.

For selv om stadig flere avblåser krisen, står norsk næringsliv foran betydelige utfordringer – særlig eksportindustrien. Faren for økt arbeidsløshet er stor.

Moderasjon er derfor overskriften som må gjelde for hele lønnsoppgjøret. Hvis ikke vil norsk industris konkurranseevne forverres. Det preger også LOs krav.
Med en slik ramme for forhandlingene, må noen fire hvis det skal bli et reelt likelønnsløft. Tida er ikke inne for å få i pose og sekk.

I privat sektor hvor Fellesforbundet blir frontfaget, blir man trolig greit enige. Like lett blir det ikke i offentlig sektor, selv om de fleste der roser LO-leder Roar Flåthens vektlegging av likelønn.

Han peker nemlig ut grupper som han mener står for tur. De er ikke de samme som alle organisasjonene i offentlig sektor vil peke på. LO vil ikke først og fremst vektlegge de såkalte utdanningsgruppene, selv om Flåthen særlig nevner barnevernsarbeidere, sosionomer og vernepleiere som grupper som henger etter.

Oppgjøret blir uansett en utfordring for solidariteten. Skal noen få, må andre gi. Om noen er villige til det i denne omgang, viser erfaringen at den viljen neppe vil være til stede ved framtidige oppgjør. Da blir det deres tur til å kreve ekstra fordi de ikke fikk sist.
Virkningen av likelønnsløftet kan derfor bli kortvarig.