I går kom regjeringen sammen på Thorbjørnrud i Jevnaker for å legge rammene for neste års statsbudsjett. Skal vi tro reportasjene de siste dagene om hva som forgår på slike konferanser, er det ingen seanse for pusekatter. Nervøse fagstatsråder sitter nærmest på gangen og venter på statsministerens og finansministerens brutale beslutning om kutt i budsjettene deres. Og kutt som svir blir det denne gangen.

Nå er det ikke lett å forstille seg den godmodige hedmarkingen Sigbjørn Johnsen som hard budsjettbøddel. Han ble jo nærmest hentet inn for at han med sin jovialitet skulle virke som bedøvelsesmiddel på de verste kuttskadene han selv vil få ansvaret for å påføre oss.

Moderasjon og hvileskjær har vært hans viktigste budskap. Det høres selvsagt ikke ut som noe som svir, men en bortskjemt nasjon har nok fått en mer tander hud enn noen gang. Riftene skal være små før vi klager og syter.

Motstandskraften vår har heller ikke blitt sterkere av at vi for kort tid siden var gjennom en valgkamp, hvor politikernes raushet var stor. Forventninger er skapt om at mye skal rettes opp, og det skal satses på flere områder. Mange av disse forventningene kan ikke innfris.

Samtidig med at regjeringen samles, har lønnsforhandlingene startet. Først ute er de såkalte frontfagene – Fellesforbundet og Norsk Industri. Der vil moderasjonskravet ha grobunn hos begge parter, for det er eksportindustriens konkurransekraft som gjelder, selv om likelønn skal prioriteres.

Vanskeligere blir det når områdene som ikke trues av internasjonal konkurranse skal i ilden – særlig innen offentlig sektor. Solidariteten blir satt på prøve denne gangen.

Og hva med løftene om satsing på jernbane og skole? Vil de overleve budsjettkonferansen på Jevnaker?

Vi vet det ikke helt sikkert før til høsten når det endelige budsjettforslaget kommer. Men etter innsprøyting av økonomisk krisemedisin er det nå tid for normalisering. De fleste vil tåle det, men misnøye blir det opplagt. Selv i krisetid er vi blitt godt vant. Selv i krisetid er vi blitt godt vant.