Begynner i feil ende

Til tross for betydelig nedbemanning i kommuneadministrasjonen ønsker rådmannen å opprette en ny stilling for en omdømmerådgiver med ekstern ansettelse. Vi er enig med rådmannen i at omdømmebygging er viktig. Likevel synes vi han begynner i feil ende.

Markedsføring av kommunen og det vi har å tilby vil bli viktig i framtida. Det må gjøres profesjonelt, slik at vi når fram med et budskap som kan gjøre det interessant med næringsetablering og bosetting her. Da må vi ha et innhold det er verdt å markedsføre.

En indikasjon på om vi har det, er hvordan Sarpsborgs egne innbyggere oppfatter kommunen sin. Selv om det finnes mye å vise fram, er ikke den oppfatningen bedre enn i andre kommuner. Fjorårets innbyggerundersøkelse viser at omdømmet i egen by ligger omtrent på landsgjennomsnittet. Da skiller vi oss neppe ut for omverdenen heller.

Muligens kan dette bedres noe ved å ansette en ekspert på omdømmebygging.
Hvis man imidlertid har råd til å bruke penger på det, tror vi det er riktigere å bruke dem på tiltak som gjør det lettere å markedsføre byen vår. Og mulighetene for det står nærmest i kø om dagen.

Lettest å peke på er tusenårsjubileet. Her må det foretas betydelige investeringer. Prosessen har gått altfor langsomt hittil. Ansettelse av en jubileumsgeneral som kunne fått fart i planleggingen av jubileet, vil etter vår mening bety mer for omdømmet enn stillingen rådmannen prioriterer.
Et annet alternativ er å bruke ressursene som er tiltenkt en omdømmerådgiver, på Olavsdagene. Også det et viktig prosjekt for omdømmebygging.

Så kan vi ikke unngå å nevne kulturhusprosjektet, hvor arbeidstempoet i likhet med jubileumsplanleggingen ikke har vært det beste.

Alt dette er prosjekter som kan bedre omdømmet til Sarpsborg, og flere kunne sikkert nevnes.

Skal oppfatningen om byen bli bedre både blant egne innbyggere og andre, er det viktigste å investere i tiltak som gjør oss fortjent til et godt omdømme. Det er den riktige enden å begynne i.

[Bilde 1319335 finnes ikke eller har blitt slettet]
Vist 274 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Exclamation_desat_24

Mange gode tanker der Moe,
Personlig kunne jeg tenke meg å foreslå ganske enkle grep for å bedre omdømmet. Som at man er villig til å følge loven, og være villig til å rette opp feil raskt og greit når direkte lovbrudd og andre feil bevislig gjøres.

F.eks. “Gravfestesaken”, hvor kommunen (kirkekontoret) i en 10-årsperiode fra 1997 uten hjemmel krevde betaling for alle graver i fredningstiden, sikkert for tusenvis av graver. Etter diverse leserbrev og artikler i SA ble saken forelagt Kirke og Undervisningsdepartementet – med et krystallklart resultat: Kommunen hadde ikke lov til å kreve betaling for graver i fredningstiden. Man har derfor endret praksis slik at man nå følger loven.
Det som imidlertid er skuffende – og ikke virker særlig godt for omdømmet – er at man hittil ikke har vist vilje til å betale tilbake det man bevislig urettmessig har innkrevd. Man engasjerer advokater og hva vet jeg for – om mulig – å slippe å betale tilbake de urettmessig innkrevde festeavgiftene. Usmakelig synes jeg det er – og som sagt – slike saker hjelpe neppe til å bedre kommunens omdømme.

Eller husleiesaken det sto om i SA i august i fjor – nærmest med krigstyper: “Ble ikke varslet”.
Noen beboere i omsorgsboliger hadde fått økt husleien sin med ca. 50% uten å ha blitt varslet om det. Husleieloven setter ufravikelig krav om at slikt varsel skal sendes minst 6 mndr. før husleieøkning kan settes i verk. Boligseksjonens leder sier i artikkelen at man hadde glemt å sende varsel pga.“en ren saksbehandlingsfeil”.
Jeg har tatt tak i den saken, og fikk et svar boligseksjonen hvor man hevdet at varsel som kreves i husleieloven var sendt. Noe som ikke er tilfellet. Det brevet man mener er et slikt varsel tilfredsstiller etter min mening på ingen måte de krav husleieloven stiller. Nytt brev er derfor sendt kommunen, så får vi se hvordan dette ender.
Men igjen – slike enkle grep som å følge loven(e) kunne man ta for å bedre omdømmet. Eller kanskje rettere, man kunne oppføre seg lovlydig, anstendig og redelig for å slippe å få skadet omdømmet i første omgang.

Og et tips til rådmannen – det koster ingenting – og man slipper “en masse mas” fra utidige undersåtter.

Exclamation_desat_24

Det finnes også et annet spennende aspekt forbundet med denne stillingsutlysningen.
Realisasjonsmuligheter.

La oss ta Moe sin gode leder som et eksemplifiserende utgangspunkt.
Han nevner
Tusenårsjubileet, Olavsdagene og kulturhusprosjektet. Dette i tillegg til flere andre prosjekter som også kunne nevnes. Kulås amfi er nok blant disse.

La oss for et øyeblikk anta at den nye omdømmerådgiveren kommer til akkurat samme konklusjon.
Helt overraskende ville jo ikke akkurat dette være. La oss også anta at denne i tillegg forstår at muligheten for ønsket omdømmeeffekt er vesentlig redusert allerede våren 2017.
La oss et øyeblikk anta at rådgiveren konkluderer med at her har vi dårlig tid og at NÅ gjelder det å smi mens jernet er varmt.

I så tilfelle:
Hvilke muligheter for realisering ønsker rådmannen at det skal medfølge de råd som den nye giveren vil gi oss?

Det gir oss to helt klare problemstillinger.
1. Vil det, nå endelig, bli stilt nødvendige midler og resurser inn i eksempelprosjektene forutsatt at det kommer slike råd fra omdømmerådgiveren?
eller . . .
2. Vil tilsvarende råd fra omdømmerådgiveren kun bli arkivert i en skuff med begrunnelse i en middel- og resursmangel?

Exclamation_desat_24

En rådgiver er nettop det, en RÅDgiver. Det er opptil ‘leder’ i dette tilfelle administrasjonleder (rådmann) om han/hun vil følge rådene/sende dem videre til politisk behandling.

Exclamation_desat_24

Men kjære deg da herr Arild Martinsen. Vi forstår da dette.
Dette handler ikke i første rekke om vi trenger RÅD, ei heller om vi skal eller ikke skal lytte til RÅD.
I en tid hvor man kutter 40 årsverk og hvor de forskjellige kommunale enhetene går fra ”ostehøvel nedskjæringer” og over til ”inn til beinet nedskjæringer”, i en slik tid handler dette om vi skal eller ikke skal ta oss . . . RÅD til en ekstern rådgiver.

Dersom svaret på dette er ”JA” . . . DA, Arild Martinsen, er det greit å vite om det er noen praktisk nytte i disse rådene.
For dersom man allikevel ikke har ment å følge rådene (som vi mest sannsynelig årlig skal betale godt over en halv million for) er det nok et spørsmål om dette er det rette tidspunktet å gjøre akkurat denne investeringen eller om vi (som Moe antyder i lederen) heller skal vente til vi har flere omdømmebyggende momenter på plass først.

Annonse