Før helgas landsmøte var det tilløp til kritikk mot Frp-leder Siv Jensen for passivitet. Hun ble stilt i samme usynlighetsbås som Jens Stoltenberg med jevne mellomrom blir.

Det er klart at en politisk leder må være synlig, men kravet om mer synlighet må i rettferdighetens navn også begrunnes i en politisk utvikling. Slik sett blir kritikken både mot Jensen og Stoltenberg noe forfeilet.

Jensen har etter at hun overtok etter svært så godt synlige Carl I. Hagen, ført Frp til nye høyder. Hun har våget å finne sin egen stil og veg. Det markerte hun på forrige landsmøte, og etter det har Frps budskap vært båret fram av flere representanter enn bare lederen.

Resultatet av det ble rekordoppslutning ved valget, og etterpå har partiet på meningsmålingene ligget høyere enn selv dette rekordresultatet. Det harmonerer dårlig med kritikken om usynlighet.

Det store prosjektet som Carl I. Hagen påbegynte, og som Siv Jensen skulle gjennomføre ved siste valg, lyktes imidlertid ikke. Frp er verken i regjeringsposisjon eller har inntatt statsministerkontoret.

Med Høyres markerte framgang på meningsmålingene, og sentrums tilsvarende problemer, er imidlertid den muligheten nærmere enn noen gang. Den siste meningsmålingen før Frps landsmøte viste ganske klart blått flertall for de to partiene.

Det betyr at sentrum ikke lenger er like viktig for Høyre. To jevnbyrdige partier vil hvis valgresultatet neste gang blir som meningsmålingene, nærmest være forpliktet til å finne sammen i en regjering.

Denne muligheten kan neppe Siv Jensens lederskap få æren for alene. Det er i det øvrige politiske landskapet endringene har skjedd. Likevel er det interessant å spørre om landsmøtet har hjulpet henne med å legge et enda bedre grunnlag for en slik løsning.

Det er usikkert. For når partiet anført av en Carl I. Hagen som er lei av å være anonym eksleder, søker tilbake til gammel stil som protestparti, skaper det nok økt skepsis i Høyre til å binde sin politiske skjebne tettere til Frp.