Kjell Mjønes fortalte i SA i går om gjeldsproblemene han har fått etter bruk av kredittkort. Det er ikke lett å stå fram med en så personlig historie. Han skal derfor ha ros for å gi ansikt til en situasjon som dessverre altfor mange befinner seg i.

Viktigst er imidlertid at historien hans viser et uakseptabelt system som det riktignok er gjort en del med, men som fortsatt dessverre vil skape nye gjeldsofre. Fristelsen for kredittkortselskaper og andre som utsteder forbrukslån, er fortsatt for stor.

Til sjuende og sist er det selvsagt den enkeltes ansvar å unngå å havne i slike situasjoner. Likevel reiser Mjønes beretning spørsmålet om hvem som skal bære den største risikoen – den enkelte eller pågående kredittkortselskaper.
Det er liten tvil om at selskapene har vært svært pågående. Risikovurderingen er summarisk før kort utstedes og forbrukslån gis. Da blir selvsagt rentene også høye.

Tilsynelatende er dette risikofritt for kredittinstitusjonene. Kan ikke korteierne betale kan selskapene gå til namsmannen for å sikre seg betaling og arbeidsgivere sørger for trekk i lønna. I tillegg er noen av dem deleiere i inkassoselskaper, som kan tjene penger på innkreving av gjeld.
Mulighetene til gevinst og fraværet av risiko har skapt en kynisme hos mange aktører i dette markedet.

Det er myndighetenes oppgave å slåss mot denne kynismen. Hittil har de ikke gjort det godt nok.
Noen av grepene som foreslås, og som må vurderes er rentetak, skjerpede krav til kredittvurdering, redusert mulighet til lønnstrekk og enda lavere gebyrer for innkrevingsselskapene.