Finanskrisen oppsto blant annet fordi finansspekulanter fikk privatpersoner til å bruke penger over evne. Det førte til sammenbrudd blant annet i boligmarkedet, særlig i USA, som igjen endte i personlige tragedier for mange.
For å hindre at finanskrisen skulle gå over i en mer varig økonomisk krise, brukte det offentlige i mange land penger for å sikre aktiviteten og dermed lønn til mange som ellers ville gått arbeidsledige. Det skulle virke som smøring i et samfunnshjul som truet med å stoppe opp.

Nå kan det se ut til at mange land også i den prosessen har brukt statlige penger over evne, og det ene landet etter det andre må kutte i budsjetter som viser store underskudd.

Først ute var Hellas, som måtte ha hjelp for å unngå konkurs. Tilliten til at regjeringen der evner å følge opp den eksterne hjelpen med egne kutt, er imidlertid fortsatt tynn.

Da dronning Elisabeth presenterte den nye liberalkonservative regjeringsplanen i Storbritannia, var det kutt i offentlig virksomhet, som var budskapet. Det samme er det i Italia og Danmark. Spanias og Portugals problemer er også store.
Det fører til frykt for – ikke bare redusert vekst – men i verste fall stagnasjon eller tilbakegang. Økt optimisme i USA, har ikke vært nok til å hindre denne frykten hos investorene. Børsene faller i rekordfart mange steder, ikke minst i Norge.

Dermed kan man komme i den paradoksale situasjonen at den medisinen som skulle virke mot den første krisetrusselen, kan bli medvirkende årsak til en reell økonomisk krise. Det kan ha vært bare en utsettelse.

Hittil har vi sluppet denne beske etterbehandlingen i Norge. Vi har hatt nok penger på bok til å tåle hard økonomisk medisinering under finanskrisen. Men en verdensøkonomi i tilbakegang, vil ramme norsk industri, som er svært avhengig av eksport.

Blir det internasjonal stagnasjon, er det ikke sikkert at Norge vil fortsette å være en øy i et hav av arbeidsløshet.