Representanter for de fagorganiserte i kommunene ruster til krig og varsler sterk opptrapping av streiken til uka. Dette kan bli langvarig, er budskapet.

Det ser vi egentlig liten grunn til. Tvert om tyder mye på at streiken er et slags arbeidsuhell og et resultat av litt for dårlig vilje og evne til å finne løsninger. Avstanden mellom partene – i alle fall slik den framkommer i offentligheten – er ikke stor nok til at det burde blitt streik. At man har klart å bli enige i Oslo kommune, er en bekreftelse på det.

I stedet for opptrapping, bør derfor partene i løpet av helga gjøre en innsats for å løse konflikten og sørge for at alle streikende i kommunene er på jobb igjen mandag.

Selv om bildet er noe mer komplisert i kommunesektoren, er det liten grunn til at de ikke skulle bli enige der innenfor noenlunde samme ramme.

Løfter man blikket utenfor landets grenser, er de ansatte i offentlig sektor i Norge i en luksussituasjon. De fleste andre land sliter økonomisk på en slik måte at kutt i offentlige stillinger og sågar lønnskutt er temaer. Her takker man nei til både likelønnsløft og reallønnsøkning.

Utad ser det ut til at det er uenighet om hvordan den såkalte likelønnsmilliarden skal fordeles, som har utløst konflikten. Litt delte meninger er det på arbeidstakersida, men de fleste organisasjonene ønsker at den skal fordeles i de sentrale forhandlingene. Arbeidsgiverne – KS – vil at det skal skje lokalt. Er det den reelle grunnen, bør konflikten løses raskt. Partene har et ansvar for å sørge for det.

Konflikten med Unio i sykehussektoren ser imidlertid noe annerledes ut. Der er det vanskelig å se noen snarlig løsning.

Kravet fra sykepleierne var høyere enn fra andre grupper. Avstanden ved brudd var stor. Muligheten for å få mer enn det som ble gitt i det statlige oppgjøret, er svært liten. Den konflikten trappes nok derfor opp inntil det blir grepet inn med tvungen lønnsnemnd.