- Det er bedre å starte forhandlinger enn ikke å gjøre noen ting, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre da ble kjent at det om en drøy uke skal innledes fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina. Så langt er det blant de mest positive reaksjonene på denne nyheten.
Reelt sett er det heller ikke lett å være optimist når det gjelder løsninger som kan gi varig fred i Midtøsten, selv om USA tar sikte på å klare i løpet av et år.

INNEN ET ÅR: Varig fredsløsning innen et år var det optimistiske budskapet fra utenriksminister Hillary Clinton da hun kunngjorde at nye fredsforhandlinger skal innledes i Midtøsten. (Foto: Kevin Lamarque, Reuters)

Det som gir litt grunn til litt optimisme, er at president Obama er villig til å ta den politiske risikoen ved å gå åpent ut med slike forhandlinger. Hvorfor han gjør det akkurat nå, leter mange etter svarene på.

Det ble med håndtrykket. Senere forsøk, som det såkalte «Veikart for fred», har også blitt resultatløse.

Norges rolle er blitt endret. Kritikken mot Israel er skjerpet, og vi er det eneste vestlige landet som har anerkjent den palestinske samlingsregjeringen ledet av Hamas. Tilliten hos alle parter som en meglerrolle forutsetter, er derfor ikke lenger til stede.

Den tilliten har heller ikke USA. For den største svakheten ved det nye initiativet, er at den viktigste palestinske parten i en eventuell varig fredsløsning ikke er med – nemlig Hamas. Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas har en så svekket posisjon, at det er tvilsomt om en fredsavtale med ham vil gjelde for hele området.

I tillegg er viktige spørsmål som blokaden av Gaza, de israelske bosettingene på Vestbredden og Jerusalems skjebne tilsynelatende like langt fra en løsning som de alltid har vært etter Israels okkupasjon.
At Israels statsminister Benjamin Netanyahu mener fred er mulig, øker neppe optimismen. Da må han i så fall fire på noen av sine tidligere krav når det gjelder bosettingene og Jerusalem.