Noen liker Olav den hellige. Andre er mer begeistret for Mira Craig. Felles for begge, er at det koster penger å få dem på scenen.

Og for å få til store sceneoppsetningen – det være seg av historisk preg i «Sverdet» eller moderne popmusikk à la Melodi Grand Prix – kreves det en innsats fra næringslivet. Sponsing er for lengst en etablert finansieringsform innen kulturlivet, og derfor vil det alltid oppstå en kamp om kronene.
Den med det mest interessante, ofte kommersielle, produktet vinner gjerne kampen om sponsorenes gunst.

Denne uka dukket det opp en interessant problemstilling hva sponsing av kommunale kulturarrangement angår. Caroline Rolstad, som er sjef for Olavsdagene, innrømmer at hun frykter for at Melodi Grand Prix-happeningen i Sarpsborghallen til vinteren er en reell trussel mot Olavsdagene og oppsetningen av «Sverdet» når det gjelder muligheter for sponsorinntekter.
Det spesielle er at Rolstad kjemper mot sin egen sjef, Anita Grøseth, om sponsorpengene. Grøseth, som var MGP-sjef i Sarpsborg i januar, har nå ansvaret for sponsordelen av «Siste sjansen» i Sarpsborg kommende vinter.
Hun kjemper derfor, som kommunal sjef, for at et kommunalt arrangement (MGP) skal få mer sponsorpenger enn andre kommunale arrangement (som for eksempel Olavsdagene).
– Det går greit så lenge man spiller med åpne kort, sier Grøseth til SA om saken.
Hun har sjelden hatt mer rett. For her ligger en kime til en konflikt ingen er tjent med.
For alle er vel enige om at både Olavsdagene og Melodi Grand Prix er bra for byen vår?

Næringslivets sponsing av kultur og idrett er en gjenganger i avisa vår. Denne uka kunne vi for eksempel lese at det lokale bryggeriet spytter inn et beløp i det planlagte Kulåstaket. Hvor mye, vil ikke Hansa Borg Bryggeriers administrerende direktør Lars A. Midtgaard ut med.
Her har næringslivsledere ulik praksis. Noen vil mer enn gjerne fortelle hva de bidrar med – for andre holder det å fortelle at de spiller på lag med det som skjer i lokalsamfunnet.
Apropos sponsing fra næringslivet: Det er interessant å se på forskjellen mellom oss i Sarpsborg og den byen vi alltid vil sammenligne oss med og konkurrere med litt lenger nede i elva. De som har greie på slikt, hevder at sammensetningen av næringslivet i Fredrikstad er en ganske annen enn i Sarpsborg. Det hevdes at det i Fredrikstad er flere store aktører enn i Sarpsborg, og at det derfor er naturlig at det er mulig å dra ut mer penger der nede enn her i Sarpsborg.
Dette er naturligvis korrekt. Det ser vi ikke minst i at det er flere enkeltpersoner i Fredrikstad som bruker seg selv og pengene sine innen spesielt fotballen. Disse finner vi ikke i Sarpsborg. Men situasjonen er nok ikke så svart/hvit som mange hevder.

For alt det som er skapt i Sarpsborg de siste åene – alt det positive vi gjerne trekker fram som en lang opptur for byen – er i stor grad betalt av det næringslivet mange hevder ikke stiller godt nok opp. Ofte tror jeg bedriftsledere i byen vår får for lite kreditt for akkurat det – selv om også jeg kunne ønske at hjørnestensbedriftene gravde enda litt dypere i lommeboka for å spisse det gode kultur- og idrettslivet vi allerede har.
Når det er sagt, tror jeg det er sunt at næringslivet stiller krav til kultur- og idrettsaktørene. Det er lett å bli sløv når en «rik onkel» hele tiden retter opp det uføret man har kommet i etter ukritisk og dyr satsing. Se på Sparta. Etter å ha gått kraftige smeller gjennom to tiår – med konkursen i 1995 som et absolutt bunnivå – har klubben sakte, men sikkert bygd seg opp til å bli et mønsterbruk. I Sparta ser en hva dyktige ledere kan få til, og da ser en også at næringslivet stiller opp. Ingenting ville vært bedre for norsk ishockey enn om Sparta vant NM-gull denne sesongen. Ikke bare fordi vi er «Hockeytown», men fordi vi kan være stolte av å ha den ishockeyklubben som er best i landet –om ikke alltid på, så i hvert fall utenfor banen!

Vi bruker ofte ordet positivt når vi beskriver Sarpsborgs utvikling. Vi gjør det med rette. Men fortsatt er det mye å ta tak i. Og det er det SAs jobb å påpeke.
Denne uka har vi derfor hatt flere artikler om forholdene i Storgaten borettslag og spesielt i Jacob Hilditch gate. Vi valgte å bruke begrepet slum for å beskrive de forholdene som råder i de kommunale leilighetene i et i utgangspunktet attraktivt og sentrumsnært boområde. Bildene fra området forteller mer enn tusen ord om hvor ille det egentlig er.
Det som har rørt meg mest ved disse artiklene, er 88 år gamle Brynild Kristiansen. For ti måneder siden sto hun fram i SA og fortalte om de uverdige forholdene hun lever under i Jacob Hilditch gate. Tøff og uredd fortalte Brynild akkurat slik som det er. Ti måneder senere har ingenting skjedd, før en annen engasjert veteran, Olaf Juliussen, melder fra om akkurat det samme.
Nå bedyrer kommunen, ved enhetsleder bolig og omsorg Arne Holmstøen, at området skal få et ansiktsløft.
Så gjenstår det å se om så blir tilfelle. Vi i SA – og tøffe beboere som Brynild og Olaf – skal i hvert fall følge med.

En annen som blir fulgt av mange, er kommunens omdømmerådgiver Thomas Engh. Mange lurer nok på hva den stillingen egentlig innebærer.
Nå ber Engh Sarpsborgs befolkning om hjelp til å finne Sarpsborgs nye identitet. Hva skal byen vår markedsføres som? Og hva ønsker vi å bli forbundet med?
Engh vil ha debatt. Og det bør han få.
Bruk gjerne SAs ulike plattformer som diskusjonssted. Her er det nemlig alltid åpent!