AP kneblet etterkrigshistorien og laget den etter sin egen mal!!! ...

Mye er sagt og skrevet om norsk etterkrigshistorie – men en skambelagt, kneblet og skjult historie om APs manglende evne til å få sannheten på bordet og skrevet om er fortsatt noe ubeskrevet og satt lite lys på! Ved en tilfeldighet kom jeg over en bok skrevet av en O.H.Langeland om landssvikoppgjøret og med en flengende kritikk av uhjemlet straff og sanksjoner mot de som ble straffet etter krigen – og ikke minst de andre innen byråkrati og styringsverk som slapp ustraffet unna.
Eksempler viser man straffet hardt anleggsarbeidere – mens byråkrater som fortsatte sin jobb under okkupasjonen og laget forordninger og forskrifter for okkupasjonsmakten slapp unna og til dels også fikk nye og bedre stillinger. Dette reagerte den gamle Milorg-sjefen og militære leder Langeland sterkt imot – så sterkt at han skrev en bok om dette. Men dette ble effektivt fortiet og utelatt fra den korrekte historieskrivningen som skulle vært etter krigen – ikke minst av Gerhardsen og hans folk som faktisk sørget for dette og med historieforfalskning som resultat. Dette er nok en skambelagt svart plett på APs historie – som andre har forsøkt skjønnmale i ettertid. At rettslærde jurister i ettertid har skrevet meget kritisk om den norske landssvikordningen er også noe å ta med!
Følgende er sakset fra Dagbladet om saken til Langeland – et forbilledlig offentlig oppgjør med APs usanne historiebeskrivelse om etterkrigshistorien!!! jf

Da sannheten ble kneblet

Regjeringen Gerhardsen gikk i 1949 til injuriesøksmål mot Oliver Langeland for å stoppe hans kritikk av landssvikoppgjøret. Langeland ble frikjent. Men kritikeren ble en ikke-person. Og kritikken forstummet.

I Statsarkivets gjemmer på Kringsjå i Oslo ligger 13 arkivesker som dokumenterer det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Innholdet handler om granskningen av og rettssaken mot krigshelten Langeland. I 1952 satte Høyesterett punktum for en sak som begynte i desember 1948, da regjeringen i statsråd oppnevnte to av landet fremste advokater til å undersøke om de to bøkene Langeland hadde skrevet kunne rammes av straffeloven. Etter rettslige avhør av 125 personer, deriblant flere av krigsårenes ledende nordmenn, ble det reist tiltale. Ved dom i Eidsivating lagmannsrett 9. desember 1949, ble Langeland frifunnet. Men hans to bøker, Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949), ble inndratt. 11. januar 1952 avviste Høyesterett Langelands anke og ila ham 800 kroner i saksomkostninger.

Sakens akter ble arkivert, glemt og gjemt på samme måte som den rakryggede frihetskjemperen som nå skulle fjernes fra historien. Han er demonstrativt utelatt fra alle verk som omhandler krigen, endog fra Norsk Krigsleksikon som utkom så sent som i 1995.

Oliver H. Langeland (1887-1958) hadde Krigsskolens øverste avdeling og statsøkonomisk embetseksamen. I 1928 fikk han avskjed i nåde som offiser og ble kontorsjef i Oslo Ligningsvesen. I 1941 påtok han seg den tunge oppgaven å bygge opp Milorgs motstandsbevegelse i og rundt hovedstaden. Høsten 1944, da han måtte flykte fra landet, besto Milorg D-13 av 7000 mann og var den uten sammenlikning største og mest slagkraftige motstandsgruppe i landet.

Hvordan våget myndighetene så kort tid etter å anklage en mann med en slik posisjon?

Svaret er at så mye sto på spill. Langelands knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet. Hans bok Dømmer ikke, ble på rekordtid solgt i nærmere 30.000 eksemplarer. Her fyrte han av salver mot myndighetene som ikke praktiserte likhet for loven:

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Administrasjonsrådet som ble oppnevnt av Høyesterett i forståelse med okkupasjonsmyndighetene 15. april 1940. Mens krigen fortsatt raste flere steder i landet, ga rådet ordre til Marinens Hovedverft i Horten om at det skulle gjenoppta produksjonen av krigsskip, nå for den tyske marine og tysk regning. Likelydende ordrer gikk til Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk.

• Ingen tiltale ble reist mot medlemmene av Stortingets Presidentskap som i forhandlinger med tyskerne sommeren 1940 sa seg villige til å avsette regjeringen Nygaardsvold og det norske kongehus med kong Haakon i spissen. Presidentskapet skrev også brev til den tyske Fører og tilbød fredsslutning når det måtte passe ham.

• Det ble heller ikke på noe tidspunkt etter krigen vurdert å reise sak mot myndighetene i Trondheim og Oslo som i aprildagene 1940 skaffet tusenvis av arbeidere til å sette flyplassene på Værnes, Lade og Fornebu i slik stand at tyske jager- og bombefly kunne bruke dem til angrep på norske og allierte soldater som fortsatt var i innbitte kamper mot den tyske invasjonshæren. Bare én av de flere tusen arbeiderne på Værnes ble etter krigen tiltalt og straffet. Han var medlem av NS.

Det finnes mange liknende eksempler. På den andre siden sparte man ikke på straffen til de mange som hadde valgt feil side.

• Mer enn 50 000 nordmenn ble etter krigen dømt til fengsel, bøter, inndraging og tap av rettigheter for å ha vært medlem av et politisk parti som var lovlig 9. april 1940. De ble dømt etter lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, i åpenbar strid med den norske grunnloven. Og et flertall hadde ikke gjort annen forbrytelse enn å betale medlemskontingent i NS.

Sakens dokumenter, med blant annet stenografiske referat fra de rettslige avhør, var lenge forsvunnet og man fryktet at de var tapt for godt. I 2009 lyktes det imidlertid Statsarkivet å oppspore dem, bortgjemt i en kjeller. I 2010 fikk jeg adgang til materialet da jeg samlet stoff til min bok Krig og Sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret, som utkommer i disse dager. Slik kunne jeg lese den ordrette forklaringen til biskop Berggrav og de andre mektige menn som det første etterkrigsåret med stor sikkerhet hadde proklamert at de som ikke hadde vært motstandsfolk fra første stund, var å betrakte som forrædere. I rettssalen fikk de det nå veldig travelt med å forklare hvorfor det hadde vært nødvendig for dem å samarbeide både med NS og tyskerne. De sto i vitneboksen, dommere av alle kategorier, politifolk, ekspedisjonssjefer og byråsjefer og en biskop og ga det klare inntrykk at de mislikte å bli stilt til regnskap.

Langelands kritikk rammet i særlig grad de embets- og tjenestemenn som fortsatte i offentlig tjeneste etter den tyske maktovertakelsen uten å være medlemmer av NS. De fortsatte å gjøre det de til enhver tid ble pålagt. De skrev lover og forordninger som satte straff for en rekke forhold. De som forbrøt seg, kunne få langvarig fengselsstraff. Men for opphavsmennene fikk denne innsats i fiendens tjeneste ingen konsekvenser. Mange ble forfremmet etter krigen.

Kritikk av okkupasjonshistorien er ikke nytt. Men kritikken taper for heltehistorien om «de gode nordmenn». Om nordmannen, som ifølge Langeland først fremsto tapper og heltemodig da krigen endelig var over. Ingen turde lenger å innrømme at han var et jevnt, alminnelig hverdagsmenneske som under krigen og ellers hadde vist mange svakheter.

Fortellingen om hvordan de staute nordmennene i dette vesle landet sto sammen i innbitt kamp mot den onde overmakten, for til slutt å krones med seier og frihet, 8. mai 1945, er bærebjelken i norsk etterkrigshistorie og norsk identitet. Vi sto sammen med Einar Gerhardsen om gjenreising etter tyskernes barbariske ødeleggelser. Det var vi (gode nordmenn) mot de andre (tyskerne og NS-medlemmene), det gode mot det onde.

Og de som skapte denne historien fant vi i den indre krets i Hjemmefrontens ledelse. Det var de som skrev lovene de samme menn dømte «svikerne» etter da krigen var slutt. Vi finner dem også som forfattere av de bindsterke verk om krigen. Der skrev de historien om seg selv, for seg selv.

Vist 588 ganger. Følges av 7 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 67 kommentarer

Dette som Spectator tar opp her, får meg til å huske diskusjonene til Kjell Arnljot Wig rundt 1966, der han tar opp mye av dette temaet som Spetator henviser til. Disse temaene ble tatt opp og diskutert den gangen, men nå er det akkurat som dette er “tiet ihjel” Husker du ham Spetator?

Gjett om – elegant og flott behandlet den gang – ikke samme stil nå til dags!

Lars Anderson skrev;
“Her skuler det seg mye bitterhet hos skribentene i trådene til Spectator.Kanske du skal komme ut av skapet og vise hvem du er?Eller er du bare feig?*

Bitterhet? Er søken etter den virkelige neddyssete sannheten, bitterhet? Det må da kun føles slik for en som er opptatt av at sannheten ikke skal komme for en dag, eller?
Hva er det som er så interresant med hvem nicket Spectator er? Er det ikke viktigere å oppfatte budskapet han prøver å formidle, Lars?

Hvem som er feig her kan det jo absolutt være delte meninger om, den som vil ha sannheten på bordet, eller den som ikke vil innse at etterkrigshistorien ennå ha skjulte skjelleter i skapet?

De som ikke våger stå fram med fullt navn er feiginger

Hvorfor skal man det – når man blir truet med både det ene og andre fra meningsmotstandere bl a deg??? Du skrev i et tidligere debatt at hadde vi møttes så skulle jeg fått gjennomgå!!! :-)))

Lars Anderson skrev;
“De som ikke våger stå fram med fullt navn er feiginger”
Ja, det ser ut for at du synes det, siden du da ikke har anelse på hvem vedkommende er.
Men mange ganger kan det nok være lurt.
Jeg har hørt, lest og kjenner mennesker som har gått fra å sitt fulle navn ved innlegg ulike steder som har blitt tvunget til å forandre dette pga. trusler, sjikane både på nett, pr. telefon, sjikanering av familie pga. egne meninger. Da begynner det å bli så sykt at jeg godt kan skjønne det.
Selv har jeg ikke opplevd dette, men kan jo med enkelhet forestille meg hvor slitsomt og omfattende det vil bli når det kommer til privatlivet.

Dessuten så oppfordrer politiet til å være anonyme på nett – men politiet vet vel ikke hva de snakker om, som vanlig, Lars, eller?
Når jeg tenker meg godt om, Lars, så er faktisk du en av dem som ikke høyner kvaliteten på en nettdabatt. Du har vel en anelse selv om hvorfor akkurat den tanken slo meg.

Dette er venstreside av gammel årgang. Desto verre det er å stilne kritiske røster, jo viktigere er det å få røyket dem ut så de kan tas på andre vis.
Her er en insider’s ord om hva som foregår på innsiden av Ap.
http://www.folkets.info/component/content/article/12386-eks-politiker-slik-er-ap-fra-innsiden

Feiginger er dere uansett.I åpne debattsider finnes det ingen argumenter for å opptre anonymt.Det er nettopp de som forsøppler ulike soner og webbsider.Se bare på kommentarfeltene.Bergens Tidende har innført det som krav at ingen kan opptre under et alias.Det burdte alle redaksjoner ta etter

Sakset fra Bolivars lenke;

“Eks-politiker: Slik er AP fra innsiden”

Familiedynastiene
Rune Gerhardsen er far til en av statsminister Jens Stoltenbergs nærmeste rådgivere, Mina Gerhardsen. I den egenskap er han også svigerfar til statssekretær i Justisdepartementet, Eirik Øwre Thorshaug. Han er også svigerfar til bystyrekandidat for Oslo Ap Erik Dugstad, som er gift med Gerhardsens datter Marte.

For en ukes tid siden markedsførte Mina Gerhardsen sin svoger Erik Dugstads kandidatur til bystyret på Facebook-siden sin. Da undertegnede tillot seg å nevne det bemerkelsesverdige ved at så mange i samme familie bekler sentrale politiske posisjoner, og at hun nå forsøkte å gjøre dem enda fler, reagerte hun med å slette meg som Facebook-venn. Det kostet meg ingenting, men det sier sitt om hvor følsomt dette temaet tydeligvis var.

Gerhardsen-familien er nemlig ikke den eneste som går igjen i mange posisjoner og tillitsverv i Arbeiderpartiet. Ser man nærmere etter, er det et vell av kryssforbindelser via familie i Arbeiderpartiet.

Det er dette partiet som snakker høyest om å gi alle like muligheter.

Konklusjon

Arbeiderpartiet har lang erfaring med å besitte makt i Norge. I løpet av denne lange tiden har mange av de opprinnelige ideene forvitret. Partiets organisasjon har korrumpert. Det som en gang var potente og riktige samarbeidskonstellasjoner, har over tid blitt til enorme demokratiske problemer.

Det jeg har vist til ovenfor, utgjør bare en liten del av den store fortellingen om Oslo Arbeiderparti. Men ingenting av det jeg sier er usant. Og for meg er det avgjørende at selv om det jeg påpeker erkjennes av de fleste i interne samtaler i partiet, og erkjennes å være store problemer, så står partiet helt lammet i forhold til å løse disse flokene. Problemene har eksistert i mange år, uten at man har kommet et skritt videre for å løse dem.

Derfor mener jeg at Oslo Arbeiderparti må ta grep for å løse disse interne problemene først, før de kan sees i stand til å inneha byrådsmakt i Oslo.

Det må jo være helt åpenbart for alle at IKKE ALLE SKAL MED.

Skremmende lesing!

“Feiginger er dere uansett,” -det er i kjent stil du skriver dette – alle avisredaksjonene burde holde et nøye øye med deg og dine like, Lars; det er nemlig dere som gjør at nettrollet får næring.

Mye av det du skriver er direkte usmakelig, og mange ganger er det virkelig innenfor sjikanering, både på person og grupper – den eneste grunnen til at du og dine like får fortsette i samme tralten er at dere ansees å ha rette politisk oppfatning og da kan jo disse redaksjonene og redaktørene strekke seg ekstra langt. De er overhode ikke like rause andre veien.
Så her er det virkelig forskjellsbehandling ute å går -

Jeg har ofte lurt på, de som stemmer på Arbeiderpartiet, stemmer de på et parti de tror Arbeiderpartiet står for eller vil at Arbeiderpartiet skal stå for?

…Elisabeth, jeg formoder at mange gjerne tror at den politikken de (velgerne) håper Ap skal/vil føre er formålstjenlig for alle og ikke bare for de få utvalgte, men gammel vane er vond å vende.

Spesiellt siden det koster litt å kritisere det omtalte parti, særlig i lokalmiljøet – der disse har en tendens til å etterape partiet sentralt ved å ansette venner, familie, bekjente osv. med partiboka i orden, da vet jo alle hvor det bærer og hva konsekvensen blir.

AP-DYNASTIET

.…:-)

Med denne friskt i minnet.

Kan man si at APs politikk kan sammenlignes med Maslowsbehovspyramide som alle jo vet hva er, med AP har forfordelt pyramidens topp (2 siste nivåre) kun til egne politikere/byråkrater osv. Da oppstår det en enorm skjevfordeling av fellesgodene mye til noen få og minst mulig til resten av røkkla.

Snur man plansjen på hodet, ser man fort at det ikke skal mye til før spissen begraves, rett og slett av tyngden av sokkelen (velgerne som betaler gildet) så når villdyret våkner og det er slutt på den vante og tildels nedarvede stemmegivningen, kan mye skje.
Det vil ligne en enorm naturkatastrofe i omfang, men vi vet jo også hva vi gjør etter katastrofer – jo vi reiser oss igjen – og bygger nytt!

De uheldige (heldige alt etter som) som satt på toppen, er nå borte vekk og begravet 6 fot under, så da kan man _ane nye vyer, gammelt tankegods skiftes altså endelig ut forhåpentligvis for godt.

Feiginger skrev lars , nå er det sånn at du kjenner noen av de såkalte feiginger , de er ikke så lagt vekk som du tror, er ikke medlem i frp .

….jeg har hørt, men det er meget mulig det bare er et stygt rykte…..at partiboka til Ap åpner de fleste dører om du er med i gjengen og da finnes det ingen begrensninger på hva man kan finne på eller få gjort, uansett om det er _hemsiktsmessig eller ikke.

Nå lurer du vel fælt på hva Ap står for som kan legitimere noe slikt, rett og slett; Artige påfunn.
(fra de utvalgte, selvsagt.)

Einar Ferstad,har vi ikke blitt enige om at vi ikke skal skrive noe om personlige forhold?Hvilke jeg kjenner er min personlige greie og det skal du ikke kommentere,forstått?Feiginger er de som ikke tør å stå fram med fullt navn,særlig de som masseproduserer innlegg og tråder som Spectator.Hva er han/hun redd for?Hva er det som ikke tåler offentligt lys?

En Spectator peker bare på de forhold som ikke tåler helt dagens lys hos partier og de maktmennesker som framtrer der som rene høvdinger men med meget sorte vinger og dårlige resultater – så i den sammenheng er nok Spectator bare en kommentator og tilskuer – men som sådan ikke liker det som foregår av skjulte maktovergrep innen f eks AP! I og med dette ikke settes noe særlig pris på hos medløpere til dette uredelige som påpekes – så vil en da ikke risikere at noe skal skje en av incidenter som følge av de ovennevnte betrakningene og kommentarene! Derfor er et alias et utmerket redskap til å unngå ubehageligheter som følge av det ovennevnte! Slik er det bare!

Er ikke dette typisk!? Hver gang noen fra venstre siden kommer til kort, så begynner de og mase om identitet for å skjule at de ikke har skikkelige motargumenter. Barnslig og tåpelig!

Jeg blir stalket/mobbet av folk her inne tilogmed på Facebook så det kan være en god grunn til å være anonym …

En dåres forsvarstal fra dere

Vel Andersson det er virkelig rørende omtenksomt å bli kalt dåre av deg – for du er virkelig noe for deg selv! En virkelig respektløs og fryktinngydende soldat med en rød stjerne i hjelmen drevet av en brennende rødflammende ideologi om at proletariatets diktatur en gang skal ta over og lede det norske folk inn i nirvana! Vel – jeg er virkelig glad for at du ikke kjenner min identitet, er en stalker eller er min røde nabo som ligger med kikkert og med fotoapparat montert på stativ for avdekking av noe du ønsker dokumentere og med radio på full guffe med rød propaganda lik man driver i Nord-Korea f eks!

Det var en metafor fra boka til August Strindberg

Vel vel! :-)

boka?
“Det var en metafor fra boka til August Strindberg”
Vennligst navngi boka og korrekt sidenummer og hvilken utgave du siterer fra. Lars, siden nå Strindberg skrev mange ting og bøkene foreligger i mange opplag…:-)

Ser at det er noen her som tror han kan slenge om seg med ukvemsord og tor at han blir tatt alvorlig , men denna narren i sarpsborg syd mangler gangsyn / folkeskikk .
Men det god underholdning .

Dere henger ikke med i svingene

Vi følger lover, regler, fartsgrenser m m Andersson – og ikke minst vanlig godtagbar folkeskikk – selv i relativt opphetete diskusjoner! Slik er det bare! Ha en fin helg! :-)

Annonse