Arbeidslivets fremtid - en debatt vi må ta

Hva slags arbeidsliv og arbeidslivspolitikk skal Norge ha, er en debatt som må tas. Det handler om fordelingspolitikk, demokrati, og norske arbeidstakeres interesser. Tall viser at sysselsettingsveksten i Norge har vært på 104 000 flere arbeidstakere siden 2008. I samme periode er det om lag 127 000 utenlandske arbeidstakere som har fått jobb i Norge. Selv om arbeidsledigheten i Norge er lav, taper norske arbeidstakere i konkurransen med utenlandske arbeidstakere.

EU/ EØS-avtalen har virket i om lag 20 år. EØS-avtalen innebærer at Norge er underlagt EUs beslutninger om det indre marked, med EUs fire markedsfriheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft). I 2001 trådte Schengen-avtalen i kraft, som betyr åpne grenser for borgere innenfor Schengenområdet. Utviklingen krever at EØS og Schengen-avtalen må tas opp til en grundig behandling, og eventuelt erstattes av en frihandelsavtale.

I 1993 ble det uttrykt klart fra politiske myndigheter at EØS-avtalen ikke skulle kunne gripe inn i arbeidslivets regler. På LO- kongressen i 2013 vedtok man enstemmig at norske arbeidslivslover og tariffavtaler skal være overordnet EØS-regler. Slik må det være i et demokratisk styrt land.

Likevel ser vi at Norge underlegges nye regler, direktiver og domsslutninger fra EU, omtrent uten debatt i folkevalgte organer, eller forankring i befolkningen. På denne måten innsnevres demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser i Norge. I tillegg sitter EU-domstolen og tiltar seg retten til å overprøve, og påvirke innarbeidede avtaler mellom partene i norsk arbeidsliv. Innføringen av Vikarbyrådirektivet har dessverre medført at arbeidslivet benytter mer og mer innleid arbeidskraft fra bemanningsforetak, også utenlandske. Disse virksomhetene innehar ikke lærlingeordninger. Det undergraver fagopplæring, yrkesfag og lærlingeordninger og muligheter for norsk ungdom til å få en fagutdanning.

Den frie flyten fører til en brutal lønns- og pensjonskonkurranse, og sosial dumping. I enkelte bransjer ser vi et stort omfang økonomisk kriminalitet. Vi opplever at Mafiaen er i ferd med å få fotfeste der det er penger og tjene i dette markedet, og for å hvitvaske penger. Mot denne utviklingen – er det EU-kommisjonen og EU-domstolen som skal godkjenne tiltak mot sosial dumping. Dette er et anliggende som åpenbart bør ligge under norske myndigheter å forvalte.

EU påtvinger et risikoregime på norske veier – innen gods- og busstransport. Dette blir forsøkt stoppet gjennom bøtelegginger som ilegges transportører. Problemet er at de ansvarlige ikke betaler. Dette virker konkurransevridende, samtidig som at den norske stat har flere hundre millioner kroner til gode fra utenlandske aktører.
I tillegg vil EU tvinge Norge til å konkurranseutsette persontransport på jernbane, og på denne måten parkere norske politikere og norske beslutningsprosesser hva angår jernbanetransport.

I Norge har vi kunnet benytte oss av differensiert arbeidsgiveravgift, som et distriktspolitisk virkemiddel. Dette endres nå av EU/EØS, og kan få dramatiske følger for næringslivet og distrikts-Norge. Videre vil EU konkurranseutsette post under 50 gram. Dette er nok en trussel mot næringsliv og arbeidsplasser i distrikts-Norge.

Det som norske arbeidstakere er satt til å konkurrer mot, fikk vi et eksempel på i sommer. En filippinsk bussjåfør i Bergvarabuss AB (svensk) kjørte på oppdrag for Hurtigruta, og fikk en lønn på 23 kr pr time. Vedkommende bodde, sov og jobbet i bussen. Er det slik vi vil ha det?
EØS fremstår som en alvorlig trussel mot fundamentet for den norske velferden, ikke minst mot offentlig sektor gjennom krav om mer privatisering. EØS undergraver våre faglige og sosiale rettigheter, folkestyret og demokratiet. Grensen er derfor for mange nådd. Det beste alternativet er å erstatte EØS-avtalen med en ny frihandelsavtale med EU basert på den eksisterende frihandelsavtalen fra 1973, eller tilsvarende den som Sveits har pr i dag.

Vist 989 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Dette er en bra artikkel. Her finner dere et notat som basis for innlegg jeg hold på det faglige Rogalandskonferansen 18. oktober:

Markedsliberalistene raserer faglige rettigheter -
hva må bli LOs strategi for et bedre arbeidsliv?

olav.boye@gmail.com

I en pressemelding fra LO hevder LOs leder Gerd Kristiansen at den blåblå regjeringens arbeidsminister Robert Eriksson, har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven. Det er bra at LO reagerer sterkt på angrepene på faglige rettigheter
og Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Sjølsagt har LO-lederen fått med seg at angrepene har pågått en del år, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige rødgrønne regime og er en økende utfordring for fagbevegelsen og samfunnet.

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell ved at de tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. Det lå mye prestisje i å få Norge med i det gode selskap i Brussel. Statsminister Trygve Bratteli stilt ultimatum
og tok følgende ved å gå av og overlate roret til en borgerlig regjering. Det var tid for ettertenke, å ta nye grep for å gjenreise tilliten blant de fagorganiserte. LO og DNA dro i gang en omfattende debatt om Demokrati i hverdagen. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette opp en ny dagsorden.

Arbeidsmiljø kom fram som et nytt begrep som fikk stor betydning, ikke minst etter en artikkelserie av Oddvar Stølen i bildebladet Aktuelt. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et LO-DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte, la fram forslag til den nye loven. På det første møte i utvalget vedtok en å begynne med blanke ark og legge fram forslag på en helt ny lov. Det var krav om at loven ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, tillitsvalgte og fagorganiserte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet. Det var spesielt de psykososiale og datateknologiske kravene til arbeidsmiljø, som skapte et stort engasjement i fagbevegelsen.

Tusenvis av fagorganiserte deltok i debatten og var med på stille krav til den nye loven.
Rett til å stanse faglig arbeid, omvent bevisbyrde, deling på eiernes styringsrett, var nye begrep som fikk jurister både i arbeidsgiverforeningene og i fagbevegelsen til å protestere på juridisk grunnlag. De mente at den nye loven ga for mye makt til tillitsvalgte på bekostning av juridiske tolkninger og nettopp styringsretten. Resultatet ble en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen og loven ble vedtatt med støtte av Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt i Stortinget.

Deretter startet skolering av tusenvis av verneombud og tillitsvalgte for å ta i bruk den nye arbeidsmiljøloven. Vi hadde fått verdens beste arbeidsmiljølov, ble det hevdet med stor rett. Det faglig-politiske engasjementet var stort. Bedriftsvise handlingsprogram for bedre arbeidsmiljø kom på plass på tusenvis av arbeidsplasser. Investeringer i bedre arbeidsmiljø førte til mindre sykefravær, høyere produktivitet og bedre lønnsomhet.
2.

Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati, så 1970-tallet med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Tor Aspengren og Thor Halvorsen i spissen, må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord arbeiderbevegelsens verdier til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som Asia, – for å sitere en tidligere leder i den mektige lobbyorganisasjonen The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på våre faglige rettigheter, som var bygd opp med faglig og politisk kamp i hundre år. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU og dermed mer enn tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

På slutten av 1980-tallet så vi klare tegn på at EUs markedsstyrte regelverk kom inn i norsk arbeidsliv. Samtidig hadde noen av oss dårlige erfaringer med svakt stillingsvern.
På LO-kongressen i 1989 la jeg fram et forslag om at LO skulle gå inn for en egen Lov om stillingsvern. Forslaget ble avvist i sekretariatets innstilling, men jeg fremmet det under debatten for å få en avstemning i Kongressen. Det ble stemmelikhet. Utgående LO-leder Leif Haraldseth tok ordet og anbefalte at Kongressen vedtok forslaget, så Olav Boye kunne få det som han ville. Det var greit nok, for LO gjorde aldri noe for å følge det opp vedtaket. På neste Kongress fire år senere etterlyste jeg behandling av saken under beretningsdebatten og fikk som svar at det fortsatt var til vurdering.

I 1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte er den negative utviklingen økende til stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav på fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett foran krav til arbeidsmiljø og andre faglige rettigheter. EU har et prinsippvedtak om at alt skal konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet, – totalt mer enn ti tusen rettsakter, er basert på den markedsliberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. EUs rettsakter er i hovedsak delt inn i forordninger som må gjennomføres ordrett og direktiver som må gjennomføres som politisk prinsipp.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjoner. European Court of Justice har gjort en lang rekke domsavsigelser som raserer faglige rettigheter, i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Europeisk fagbevegelse, ETUC/EFS, er på mange måter en del av EU-systemet, dessverre ingen kamporganisasjon for millioner av fagorganiserte i Europa. Alt for mange av toppfolkene går og venter på feite stillinger i EUs byråkrati, eller eurokratiet som det heter i Brussel. Sytti prosent av EFSs budsjett kommer fra EU og EU relaterte fond. Vi kjenner slagordet om at hunden ikke bitter den hånda som gir den mat. EFS protester noen ganger mot EUs politikk, men følger stort sett med på ferden. EFS har aldri vært villig til å ta i bruk de nødvendige kampmidlene.
3.

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til det norsk arbeidslivet.
Det har i flere år vært et krav fra EU om større fleksibilitet og mindre forpliktelser til arbeidstakerne. Det er de uakseptable forholdene i USAs arbeidsliv som er modell for de europeiske arbeidsgiverne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU mener man at det ikke skal være streikerett, heller ikke i forbindelse med sentrale kollektive tariffoppgjør. For noen år siden hadde vi en debatt her hjemme, hvor LO gikk inn for visse begrensninger for mindre faglige organisasjoner. Streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering og må forsvares med alle midler.

Norge har aldri hatt et godt nok lovverk for å sikre stillingsvern og dermed faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på flere områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som betegnes som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskaper og dermed midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot privat bemannings-selskaper og arbeidsformidling. Det var en oppgave for arbeidskontorene. Så kom det amerikanske Manpower på banen og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen og deretter kom det hele ut av kontroll

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie.

Sannheten var at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping. En samlet fagbevegelse aksepterte den nye virkeligheten som en tilpasning til EUs regelverk og de globale utfordringene. Ennå en gang har fagbevegelsen tapt for de markedsliberalistiske kreftene.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress at vi skulle gå for en ny Lov for arbeidslivet.
Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, i følge utgående LO-leder Yngve Hågensen.
Yngve holdt et glimrende innlegg for den nye loven, men måtte gi fra seg lederjobben
på grunn av den tåpelige 60-årsgrensa og fikk ikke muligheten til å følge opp vedtaket.
Noen hevdet at forslag om ny lov bare var et spill for å rasere arbeidsmiljøloven og tilpasse våre lover, forskrifter og avtaler til EUs markedsliberalistiske regelverk. Vi hadde mange eksempler på hvordan lobbyistene i Brussel og UNICE, senere BusinessEurope, lykkes med å modernisere arbeidslivet til det beste for storselskapene.

Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde en representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til ny lov, men nå var det andre tider og de politiske maktforholdene var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme.
4.

I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5, Arbeidslivslovutvalgets innstilling med
sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet, ennå større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

Bondevik-regjeringas forslag til ny arbeidsmiljølov i 2005 ble stoppet etter at de rødgrønne fikk makta etter valget. Det var grunn til å forvente at en ny lov etter krav fra fagbevegelsen ville bli lagt fram. LO kom aldri med slike krav, de var tilsynelatende fornøyd med at den borgerlige regjeringa lovforslag ble avvist. Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen og dermed tusenvis av nye rettsakter. En gang i blant fikk SV og SP lov til å legge fram både veto og reservasjon mot de påtvungende rettsaktene. Arbeiderpartiets angiverlige EU-motstandere var lojale mot eget parti og EØS-avtalen, på bekostning av faglige rettigheter og arbeidsmiljøloven.

Etter murens fall gikk markedsliberalistene og arbeidsgiverorganisasjoner som UNICE og vår egen NHO, til angrep på ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – og det globale regelverket for arbeidslivet. Det var den russiske revolusjonen som var årsak til at borgerskapet, næringslivet og finansinstitusjoner etablerte ILO i sin tid. Det var et panikktiltak for å bedre arbeidsfolks situasjon og dempe klassemotsetningene og dermed fjerne grunnlaget for at revolusjonen skulle spre seg til flere land.

ILO ble etablert i 1919, var en organisasjon innenfor Folkeforbundet men ble overført til FN etter andre verdenskrig. Etter at muren falt var ikke arbeiderbevegelsen lengre noen trussel og det ”byråkratiske” ILO kunne pakke sammen. For de av oss som har jobben med fagbevegelsen på det internasjonale plan er ILOs regler det beste redskap for å skape bedre forhold for fagbevegelsen og arbeidsfolk i alle land. EU har alltid avvist ILOs regelverk med begrunnelse at de ikke er medlemmer av FN og derfor ikke juridisk forpliktet av ILO rekommandasjoner.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket. Det var tydeligvis greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO og kongressdeltakerne i en politisk forleggenhet som avslørte deres manglende kunnskaper.

En rekke faglige organer hadde tidligere tatt et klart standpunkt mot EØS-avtalen. De så klart at den hadde ført til rasering av faglige rettigheter og fratatt fagbevegelsen deres politiske redskap. Det var forventet at det ble satt inn et angrep mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen på Kongressen, men det skjedde ikke. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO, mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier og var fornøyd med det. Kongressens deltakere ville unngå strid om sakens kjerne, – EØS-avtalen. Det kunne jo skadet den rødgrønne regjeringen i den pågående valgkampen.
5.

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, som feilaktig går under betegnelsen Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de tjueni EU-statene er innenrikspolitikk. På tross av at Norge ikke er med i EU, har de blåblå valgt å følge samme praksis, med en europaminister som tar seg av EU og EØS-avtalen, og en utenriksminister som tar seg av sakene utenfor EU-området. De blåblå har gjennomført dette uten debatt i Stortinget eller i media. Vi kan ikke tro annet enn at de rødgrønne også mener dette er et framskritt i landets dynamiske europapolitikk.

De rødgrønne godtok alt som kom fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på DNAs landmøte og hadde ikke støtte fra eliten i LO og DNA. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning mellom folk og elite viser at ideologiene er døde i partiene, noe som ikke kan tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot den blåblå regjeringas angrep på faglige rettigheter, arbeidsmiljøloven og hva som måtte komme i tiden framover. En stor utfordring er TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU, og den globale TISA-avtalen med blant annet med investeringsbeskyttelse. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. Fagorganiserte må for det første ta et oppgjør med markedsliberalistene i egne rekker. Flest mulig må sette seg inn i situasjonen, – det vi kaller en analyse. En vesentlig del av dette må være å vite hvem som er motkreftene.

Vi har et klart bilde av hvem de er her hjemme, NHO, de borgerlige partiene, nettverk og lobbyselskaper som lever av å fremme markedsliberalistiske løsninger. De er spydspissen i den tolv prosent gruppen i vårt land som sverger til EU og EØS-avtalen.
På det europeiske plan og den globale arena er det mange nettverk, konferanser og lobbyorganisasjoner som jobber for økt frihandel, privatisering og fjerning av lover som kan hindre storselskapenes og spekulantens virksomheter.

Den mest kjente og beryktede lobbyorganisasjonen i Brussel er ERT – European Roundtable of Industrialist, som skryter av å ha ubegrensede økonomiske midler. Bak ERT står noen av de største selskapene i Europa, blant annet de norske halvstatlige selskapene Hydro og Statoil. En lang rekke av ERTs rapporter er blitt EUs politikk.
De investerer hundretalls millioner euro i utenomparlamentarisk virksomhet for å svekke folkestyre og knuse fagbevegelsen, for å skape et EU i sitt reaksjonære bilde.

Når analysen av dagens situasjon og utfordringer er på plass, blir det neste skritt er å fastslå våre mål. Hva vil vi ha i lovverket og hva skal være eksklusive rettigheter for de fagorganiserte i de kollektive avtalene. Når målene er fastlagt må vi få på plass strategien, – hvordan kommer vi fra dagens situasjon til våre faglige og politiske mål. Våre krav til målsetninger vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Vi vet at føderalister og markedsliberalister er i klart mindretall i folket, men de har styring med media, finans- og næringslivet og i de politiske organer som regjering og Stortinget. De fleste vil kreve en demokratisk prosess for samfunnsutviklingen. Med demokratiske midler må vi slå ned elitens opprør og gjenvinne folkestyret. Det vil være en klar fordel for de folkelige organisasjonene, som fagbevegelsen og miljøbevegelsen.
6.

LO og den øvrige fagbevegelsen må gjøre et valg for å ha en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv. Det er ikke mulig å få akseptable forhold i arbeidslivet når en skal legge markedsliberalistiske prinsipper til grunn. Fagbevegelsen må velge mellom to vidt forskjellige alternativer.

LOs ledelse kan forklare sine tillitsvalgte og medlemmer at verden har endret seg og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse. Vårt land må forholde seg til globalisering med frihandel og makt til flernasjonale selskaper, finansinstitusjoner og deres nettverk og lobbyorganisasjoner. Norge må forholde seg til EUs føderalisme og markedsøkonomi sjøl om sytti prosent sier nei til norsk deltakelse i EU. Folkeviljen må vike for virkeligheten i Europa og den globale arena, med rasering av faglige rettigheter, arbeidsmiljø og velferdsordninger.

Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen. EØS-avtalen må vårt land ha på plass, for å selge våre varer og tjenester. En ny handelsavtale med EU blir avvist som urealitisk. Høyres Per Kristian Foss uttalte seg presist når han sa at han er for norsk deltakelse i EU, fordi det ble lettere å gjennomføre Høyres politikk. Den blåblå regjeringens forslag til ytterligere rasering av arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, beslutninger i EU-domstolen og de endringer som er gjennomført av den rødgrønne regjeringen. Alt i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, – må LOs lederne forklare sine tillitsvalgte og medlemmer.

Det andre alternativet er å ta opp kampen for det vi tror på, – folkestyre, velferdsstat, gode arbeidslivslover og kollektive tariffavtaler, som gir fagbevegelsen rettmessig makt og innflytelse. Det gjelder ikke minst de tusenvis av lokale tillitsvalgte, i klubbstyrer,
i arbeidsmiljøutvalgene og i virksomhetenes styrende organer. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og solid konkurranseevne. Vi vet at de fagorganiserte vil slåss for lover og avtaler med gode lønns- og arbeidsvilkår.

Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl. Vi vet av erfaringer at det må komme politisk press fra grunnplanet i fagbevegelsen for å sette fart på den positive utviklingen.

Noen av oss har kontakter med politiske og faglige meningsfeller i Europa og resten av verden. Mange av disse vet at Norge formelt ikke er med i EU og setter sitt håp til at arbeiderbevegelsen i vårt land kan gå foran for å skape nye forutsetninger for gode faglige rettigheter og en politisk utvikling med faste jobber og rettferdig fordeling.
Noen av mine kontakter kaller en slik plan for Look to Norway, noe som helt klart må legge presse på alle gode krefter her hjemme.

LO har med dagens faglig-politiske linje mistet troverdighet. Det samme ser vi med en svekket fagbevegelse i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon nå. Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en viktig forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte.

Det er rart at dette kommer opp i dagens lys. Jeg skrev en av mine første innlegg om dette tema for 3 år siden her på sarpeliv. Da var det få ører som lyttet. Rart at de med høyere utdanning og som styrte landet, ikke ser virkningene av sine handlinger. Ikke så rart kanskje når du ser på hvilket fokus de hadde. Nå har vi en regjering som synes det vi har i dag er bra, billig arbeidskraft øker profitten. Hva vi gjør med våre arbeidskarer som har sterke kropper er vi lite villige til å skolere frem. Bygge landet skal vi gjøre ved å gi all profitt til toppene.
Men tror dere virkelig Norge snur i denne sak…Eu har makten også i Norge. Grenser finnes ikke lenger, det er kun for turismen…. Men lykke til, selv om jeg må le. Beklager….

Neste gang rød-grønn eller lignende får makten i Norge, vil ingen i Norge ha makt til å endre slike tiltak som er nevnt. Det er for sent, slike globaliserte krefter er kommet for godt. For å endre slike store spørsmål, har mange måtte ty til våpen.
2 verdenskrig ble til gjennom løfter om arbeid og velferd. Hitler så seg nødt til å endre markedskreftene utenfor Tyskland da han så at billig utenlands arbeidskraft erobret arbeidsplasser i sitt eget land. Jeg er sikker på at historien vil gjenta seg. Se hvor store ungdomskull som går ledige i Europa i dag! De gjør hva som helst for å få mat…

Annonse