De nye tiltakene fra politiske myndigheter når det gjelder egenkapital ved kjøp av bolig/leiligheter er en gavepakke til utleie haiene.
I Norge i dag har vi ca. 550 000 leiligheter og det optimale ville vært 800 000.
DnB-sjef Rune Bjerke utaler at bankene ikke får lov til å gi unge lån fordi de ikke klarer å skaffe egenkapitalen på minst 15 %. Han sier at de nye tiltakene gjør det vanskeligere for unge å få lån. Når det gjelder start lån i husbanken så gjelder de samme reglene fordi regjeringen ikke har bevilget nok penger til utlån.
Dette fører til et klasseskille, der ungdom med resurssterke foreldre får lån, fordi foreldre stiller opp mens ungdom som ikke har resurssterke foreldre faller utenfor og må betale blodpris for å leie en liten leilighet.
Hvis de tar opp en såkalt rammelån må de betale avdrag fra første stund og dette gjør det vanskeligere for mange å ta opp lån, men det som treffer flest er kravet om at de unge må ha minst 15 % egenkapital. Dette gjør at mange unge ikke klarer kravet og da er det de med resurssterke foreldre som har en stor fordel i forhold til de som ikke har ressurssterke foreldre og dette gjør at vi får et klasseskille her i landet.
Det som da skjer er at ungdommene som ikke har resurssterke foreldre søker da kreditt lån, som er kortsiktig og med høy rente, gjør at mange da havner i gjeldskrise.
Det er flere måter en kan hjelpe barna på:
Foreldrene kan gi økonomisk støtte under studiene – så lenge ikke barnet bygger opp større formue enn gjeld, hver av foreldrene kan gi bort inntil en ½ G (ca. 39,608) til hvert barn, uten at det utløser arveavgift eller spiser av fribeløpet hvert år eller forskudd på arv inntil kr. 470 000 fra hver av forelder eller besteforelder, men dette må meldes til skatteetaten og regnes som forskudd til arveoppgjøret. Men alt dette forutsetter jo at foreldrene har resurser.
Jeg husker da Helge Seip (V) var kommunalminister så gikk de til valg på at det skulle bygges 30 000 boliger i året, men hvor er det blitt av den satsingen pr. i dag blant de politiske partier?
La oss legge et press på de R/G til å bygge flere og rimelige utleie leiligheter slik at det alle får en mulighet til å bo her i landet med utgifter som er overkommelige.

For mer enn tretti år siden skrev den kjente amerikanske samfunnsøkonomen John F. Gailbraith en bok
som på norsk heter. Den tilfredse majoritet (Galbraith 1993). Det var her han lanserte begrepet 2/3-
samfunnet, samfunnet der flertallet har makt og privilegier, mens et stort mindretall lever i fattigdom
og uten innflytelse og makt i samfunnet.

Galbraith inspirerte den norske statsviteren Knut Dahl
Jacobsen til å skrive et essay han kalte Flertall og mindretall
(Dahl Jacobsen 1989). Dahl Jacobsen uttrykte her
bekymring for at politiske beslutningsprosesser i vårt eget
land kunne bli preget av at flertallet ikke lenger behøver å
ta hensyn til mindretallets interesser. Mens arbeiderbevegelsens
historie var historien om et underprivilegert flertall
som kjempet fram sine egne interesser, er den nyere velferdsstatens
utfordring at de underprivilegerte, som i vårt
samfunn er i mindretall, helt og fullt er avhengige av solidaritet
fra flertallet for å få bedret sine livsvilkår. Mindre -
tallet er preget av det den samme statsviteren tjue år tidligere
benevnte som «politisk fattigdom».
Mange vil hevde at disse dystre scenariene ikke har slått
til i den norske velferdsstaten. Våre universelle sosialpolitiske
ordninger er i stor grad også ordninger som fanger
opp det underprivilegerte mindretallets interesser, samtidig
som det gagner flertallet i ulike livsfaser. Ikke så få
grupper som tidligere var prisgitt de rike og mektiges veldedighet,
har gjennom den norske modellens velferdspolitikk
blitt gitt basale rettigheter i forhold til trygd og bolig.
Rett til brukermedvirkning har sammen med aktive og
strategisk dyktige brukerorganisasjoner sikret oss mot at
dyp fattigdom og avmektighet preger marginaliserte grupper
i dagens Norge.
Ikke desto mindre er det hevet over tvil at vi kan se konturene
av et 2/3-samfunn når det er snakk om hvem som
får inngang til hverdagens sysler og tilgang til det aktive
samfunnsliv.

Motstanden mot EUs vikarbyrådirektiv brer om seg i LO. Det får ingen følger for Arbeiderpartiet.
Om LO snur og krever veto mot direktivet, vil ikke det endre vår holdning. Motstanderne mot direktivet frykter noe vi mener det ikke er noen grunn til å frykte, sier Anette Trettebergstuen, Aps arbeidspolitiske talskvinne, til NTB.

Departementets foreslåtte tiltak har ikke stagget kritikernes motstand. Aksjonistene mener direktivet vil svekke stillingsvernet og føre til økt vikarbruk.
På Youngstorget i Oslo møtte onsdag rundt 2.000 fagorganiserte fram for å si sin mening om direktivet, ifølge frifagbevegelse.no.
SV sier nei
Regjeringspartiet SV og SP har som de eneste partier på Stortinget gått inn for et veto mot vikardirektivet. Senterpartiet er ventet å godta en implementering, selv om mange i partiet nærer skepsis.
Alle vil styrke vikarene. Det kan og skal vi gjøre uten direktivet. Men vernet om faste ansettelser kan vi ikke gamble med. Derfor skal LO og alle som er imot slike svekkelser vite at SV er på deres side, sier SVs arbeidspolitiske talskvinne Karin Andersen.
Bjurstrøm mener de foreslåtte tiltakene er et bolverk mot et mer uanstendig arbeidsliv. Hun nærer ingen frykt for at lovverket må skrives om.
Arbeiderpartiet har jobbet med dette direktivet over tid og mener det er godt. I fagbevegelsen er flere bekymret for om vi kan beholde de norske reglene for begrensning av midlertidige ansettelser. Vi har innhentet råd fra juridiske eksperter som alle er veldig tydelige på at regelverket ikke må endres, sier Bjurstrøm til NTB.
Et flertall i Arbeiderpartiets stortingsgruppe har gått inn for direktivet, som de mener sikrer vikarer bedre lønns- og arbeidsvilkår gjennom det såkalte likebehandlingsprinsippet.

Blir dette vedtatt så er faren tilstede får at man vil få Svenske tilstander med A B C arbeidere.

I disse “terrortider” er det verdt å merke seg at den eneste terroraksjonen vi har hatt på Norsk jord för 22 july, ble utført av israelske Mossad med god hjelp av nordmenn i høye posisjoner…

Sakset fra regjeringen.no.
5 Spekulasjoner og påstander om norsk medvirkning i Lillehammersaken
5.1 Innledning
Drapet på Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i juli 1973 har helt siden drapstidspunktet vært forbundet med en rekke myter og spekulasjoner. Disse har vært av ulik art, men kan i hovedsak sies å være forbundet med spørsmålet om hvorvidt norske personer eller myndigheter bisto Mossad i forbindelse med drapsaksjonen. Dette kapittelet redegjør for de sentrale spekulasjoner og påstander som har fremkommet om norsk medvirkning i Lillehammer-saken, og gir en kronologisk oversikt over når de enkelte spekulasjoner første gang dukket opp og i hvilken grad de har blitt gjentatt ved senere anledninger. Fremstillingen tar utgangspunkt i den forholdsvis omfattende litteraturen som er skrevet om emnet, samt oppslag i dagspressen. Utvalget har sett det som sentralt å foreta en kildekritisk tilnærming til spekulasjonene i litteraturen. Dette innebærer både en vurdering av forfatternes bruk av skriftlige og muntlige primærkilder, samt en vurdering av hvorvidt fremstillingen i den enkelte bok er basert på nye primærkilder eller tidligere litteratur skrevet om emnet. Utvalget ønsker på denne måten å synliggjøre den enkelte påstands «historie» og troverdighet. Sammen med de øvrige opplysninger som er fremkommet under utvalgets arbeid, danner kapittelet således utgangspunkt for utvalgets vurderinger i neste kapittel.

5.2 Påstander om medvirkning fra de hemmelige tjenester
Med begrepet de hemmelige tjenester menes i denne sammenheng Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste, samt personer med tilknytning til disse tjenester. Hovedtyngden av de spekulasjoner og påstander som har vært fremmet om norsk medvirkning i tilknytning til Lillehammer-saken har omhandlet de hemmelige tjenestene og personer tilknyttet disse.

5.2.1 Generelle påstander i tiden rett etter drapet
Allerede kort tid etter drapet dukket de første spekulasjoner opp i pressen om hvorvidt de norske hemmelige tjenester hadde kjent til drapsaksjonen på forhånd og om de hadde bistått Mossad i forbindelse med gjennomføringen av aksjonen. 1 Disse første spekulasjonene hadde en forholdsvis generell karakter. Det fremkom blant annet opplysninger om at det eksisterte et intimt samarbeid mellom den norske og israelske overvåkingstjenesten for å bekjempe terrorisme. 2 Videre påpekte Lillehammer Tilskuer at Mossad hadde en norsk kontaktmann som var med på å kartlegge forholdene for drapsaksjonen på Lillehammer. Nordmannen ble blant annet antatt å i falsk navn ha leid noen av bilene som ble brukt under aksjonen. 3 Overvåkingssentralen benektet i oktober 1973 påstander om at den hadde en samarbeidsavtale med Mossad og at to av de arresterte hadde meldt seg for Overvåkingssentralen før drapet skjedde. 4 Den første norske boken som omtaler Lillehammer-saken ble utgitt allerede i 1973. Per Øyvind Heradstveit avviser i boken Hemmelige tjenester at overvåkingstjenesten hadde noen befatning med drapsaksjonen på Lillehammer. 5 Heradstveit hevder tvert imot at norsk politi gjorde et meget godt arbeid under etterforskningen av Lillehammer-drapet og at drapsaksjonen kom helt uventet på norske politiske myndigheter. Påstandene om at Mossad hadde fått norsk bistand under aksjonen, at det eksisterte et intimt samarbeid mellom norske og israelske etterretningstjenester, samt påstanden om at Mossad-sjefen Zvi Zamir hadde vært i Norge og hatt samtale med overvåkingssjef Gunnar Haarstad i forkant av drapet, avvises av forfatteren. 6 Heradstveit viderefører dette synet i sin bok De medskyldige fra 1974. 7 Heller ikke i boken Da «Mossad» kom til Norge, utgitt i 1974 av forfatterne Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen, finnes det spekulasjoner eller opplysninger om at det hadde funnet sted norsk medvirkning under Lillehammer-aksjonen. 8 Boken The Hit Team, skrevet av forfatterne David B. Tinnin og Dag Christensen i 1976, har blitt en klassiker innenfor Lillehammer-litteraturen. 9 Boken gir en grundig innføring i de faktiske saksforholdene omkring drapsaksjonen på Lillehammer, forhistorien bak aksjonen og Mossads operasjonsmønster slik det fremsto i etterkant av München-massakeren i 1972. Boken har således representert en sentral sekundærkilde for de mange forfattere som i ettertid har skrevet om drapsaksjonen på Lillehammer sommeren 1973. The Hit Teaminneholder enkelte påstander om medvirkning til drapet fra norsk overvåkings- og etterretningstjeneste. 10 Boken finnes også i norsk oversettelse med tittelen Nummer tretten. 11 Den norske versjonen inneholder ingen påstander eller spekulasjoner om norsk medvirkning i forbindelse med drapet. Dette har sammenheng med at Dag Christensen før utgivelsen viste manuskriptet til Håkon Wiker, som igjen forela saken for Gunnar Haarstad. Haarstad avviste overfor Christensen kategorisk at det hadde vært noen form for kontakt mellom norsk og israelsk etterretningstjeneste i forbindelse med drapet. Christensen valgte å tro Haarstad, og hadde heller ikke selv grunn til å anta at norsk medvirkning hadde funnet sted. Han valgte derfor å fjerne disse påstandene i den norske utgaven av boken. 12 Spekulasjonene om hvorvidt de norske hemmelige tjenester hadde medvirket i forbindelse med Lillehammer-saken avtok og forsvant i stor grad fra den offentlige debatt fra annen halvdel av 1970-tallet. Først på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet kom påstandene om medvirkning fra de hemmelige tjenestene igjen på dagsorden. Påstandene ble nå ytterligere konkretisert, og det er naturlig å skille mellom påstander knyttet til Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og enkeltpersoner tilknyttet disse tjenester.

5.2.2 Påstander om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste
Innenfor litteraturen er det først og fremst forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue som i boken Norges hemmelige hær fra 1995 har behandlet påstander om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste under Lillehammer-drapet. De hevder at de innvidde på Overvåkingssentralen hadde fått et signal om å la gjerningsmennene gå, og beskriver videre hvordan politiavdelingssjef Erik Næss ved Overvåkingssentralen under en forelesning på Torås fort 13 i august 1973 skal ha uttalt at «vi kunne nok ha sørget for at noen av dem ikke hadde kommet seg om bord på Jahre Lines Kiel-ferge». 14 Disse påstandene er vanskelig å etterprøve, da forfatterne i hovedsak bygger sin fremstilling om Lillehammer-saken på det de kaller for «kilder som er åpne for forfatterne, men som av ulike årsaker er blitt anonymisert». 15 For øvrig refererer forfatterne til tidligere litteratur skrevet om emnet, blant annet David Tinnins bok The Hit Team. Det er verdt å merke seg at også forfatterne Dan Raviv og Yossi Melman i boken Every Spy a Prince påpeker at det norske politiet ikke gjorde noen store anstrengelser med hensyn til etterforskningen av Lillehammer-saken i 1973, angivelig for ikke å offentlig ydmyke Israel. 16 I begynnelsen av november 1997 bidro funnet av det såkalte Haarstad-notatet til å skape ytterligere spekulasjoner omkring overvåkingstjenestens mulige medvirkning til drapet. Verdens Gangkunne da for første gang avsløre at Mike Harari, den antatte hovedmannen bak drapsaksjonen på Lillehammer, hadde vært kjent for den norske overvåkingstjenesten allerede i 1973. Samtidig kunne avisen avsløre at også Kripos hadde vært nær ved å avsløre «Mikes» rette identitet i 1973, men at dette ikke hadde ført fram på grunn av at overvåkingspolitiet holdt tilbake sine opplysninger. 17 Påstandene om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste har imidlertid blitt avvist av flere uavhengige undersøkelser. Lund-kommisjonen hevder i sin rapport som ble avgitt i 1996 at påstandene knyttet til overvåkingstjenestens medvirkning under Lillehammer-aksjonen er helt generelle uten nærmere belegg, og at det ikke er funnet dekning for dem. 18 Også historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen hevder i sin bok om overvåkingstjenestens historie at overvåkingspolitiet ikke var forhåndsinformert om den israelske aksjonen på Lillehammer og at de ikke synes å ha medvirket på noen måte. 19 Bergh og Eriksen understreker imidlertid at overvåkingstjenestens samarbeid med Mossad var omfattende på 1970-tallet, og at det var preget av gjensidig nytte og et klassisk «give and take»-forhold. Tjenesten synes imidlertid ikke på denne tiden å ha favorisert Israel framfor andre samarbeidsland. Forfatterne hevder videre at forholdet mellom norske myndigheter og Israel ble vanskeliggjort som følge av Lillehammer-saken, og at den på kort sikt bidro til å skape et kjøligere forhold mellom overvåkingstjenesten og Mossad. På slutten av 1970-tallet ble det imidlertid reetablert tette forbindelser mellom overvåkingstjenesten og Mossad, noe som blant annet hadde sammenheng med økt terrorisme. 20 Bergh og Eriksens faghistoriske framstillingen bygger på et omfattende primærkildemateriale og intervjuer med en rekke sentrale personer.

5.2.3 Påstander om medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste
Det var først på begynnelsen av 1990-tallet at påstandene om medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste for alvor dukket opp i offentligheten. Dette hadde blant annet sammenheng med at en rekke politidokumenter i Lillehammer-saken ble nedgradert og offentlig kjent i mai 1993. I pressen fremkom det nå opplysninger om at to av de israelske agentene ble arrestert i en leilighet tilhørende en høyere offiser i det norske Forsvaret, samt at det var funnet telefonnumre til norske statsborgere hos enkelte av agentene. Videre ble det hevdet at Mossad-sjefen Zvi Zamir hadde oppholdt seg i Norge under aksjonen, nærmere bestemt på Esso Olrud Hotel på Hamar. Han skulle ha ankommet Norge på falsk pass og reiste etter drapet ut av landet sammen med Mike Harari og skytterne. Enkelte påstander ga uttrykk for at overvåkingspolitiet hadde hjulpet Zamir med å flykte fra landet etter drapet. 21 Videre fremkom det i 1992 opplysninger i litteraturen om at Forsvarets etterretningstjeneste i en årrekke hadde hatt et nært samarbeid med Mossad. Foruten gjensidig utveksling av våpenteknologiske kunnskaper, omfattet dette samarbeidet også at Mossad-offiserer fikk opplæring i Norge om norsk samfunnsliv. Både kursvirksomheten, kontaktarbeidet og innsamlingen av spesiell informasjon på norsk jord skal i følge forfatterne av boken Vi som styrer Norgeha pågått både i 1970- og 1980-årene. 22 Disse nye opplysningene ga grunnlag for å stille spørsmålet om Forsvarets etterretningstjeneste hadde kjent til at Mossad hadde planer om å gjennomføre en aksjon i Norge, og at drapet således hadde blitt utført med norsk viten. Lund-kommisjonen avviser i sin rapport også påstandene om at Forsvarets etterretningstjeneste bisto Mossad i forbindelse med Lillehammer-aksjonen. Kommisjonen fant gjennom sine undersøkelser blant annet ikke dekning for påstanden at det samtidig med Lillehammer-drapet ble holdt en evakueringsøvelse i regi av etterretningsstaben, og at staben i denne sammenheng hadde samarbeidet med Israel Krupp. Kommisjonen bekrefter at det ble holdt en større Stay Behind-øvelse i juni 1973. Øvelsen ble imidlertid holdt i Røros-traktene og i Femundsmarka og hadde i følge kommisjonen ingen forgreninger i Lillehammer-området. Det ble imidlertid holdt en øvelse med fallskjermdropp på Hundorp høsten 1967. Kommisjonen la i sin rapport til grunn at det var denne øvelsen som kunne ha ledet til spekulasjonene om at en øvelse ble holdt i samme område sommeren 1973, noe kommisjonen altså ikke fant belegg for. 23 Også journalisten og forfatteren Odd Karsten Tveit avviser påstandene om at nordmenn hadde deltatt under Lillehammer-aksjonen, og hevder at drapet var gjennomført av Mossad alene. Disse opplysningene fra boken Alt for Israel bygger på samtaler forfatteren har hatt med sentrale personer i det israelske forsvaret. 24

5.2.4 Påstander om medvirkning fra Israel Krupp
Våren 1996 dukket det opp en rekke spekulasjoner i den riksdekkende pressen knyttet til den norske jøden Israel Krupp. Krupp var født i 1908 og kom til Norge fra Litauen på 1920-tallet. I 1942 kjøpte han en storgård på Hundorp i Gudbrandsdalen og bodde der til han døde i 1991. Krupp var tilknyttet Stay Behind-nettverket og hadde god kontakt med ledelsen i etterretningsstaben. 25 Spekulasjonene om Krupps eventuelle kjennskap til omstendighetene rundt Lillehammer-drapet startet opprinnelig i desember 1987. Krupp fortalte da i et intervju i avisen Gudbrandsdalen og Lillehammer Tilskuer at han en måned før drapet på Bouchikhi fikk uventet besøk av en gruppe israelere. I etterkant av drapet trakk han konklusjonen at disse israelerne utvilsomt hadde noe med drapet å gjøre. Først i januar 1996 ble disse opplysningene kjent i den riksdekkende pressen. Dette skjedde i forbindelse med at Frank Siljeholt, en tidligere ansatt i etterretningsstaben som hadde truffet Krupp ved en rekke anledninger, sto frem i Dagbladet og hevdet at Krupp hadde gitt uttrykk for at han kjente til aksjonen på forhånd. 26 Blant de spørsmålene som nå ble reist både i pressen og litteraturen var om Stay Behind-mannen Israel Krupp hadde hjulpet Mossad i forbindelse med den israelske drapsaksjonen i 1973. 27 Forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue hevder i boken Norges hemmelige hær at Krupp var en svært verdifull mann for Mossad i Norge. I tillegg til å ha et nært forhold til Stay Behind både lokalt og sentralt, hadde Krupp gode forbindelser med sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet, spesielt Martin Tranmæl, Haakon Lie og Trygve Bratteli. Dette er også understreket av forfatteren Karl Emil Haglund. 28 Videre hevder Bye og Sjue at ingen annen nordmann hadde et så godt forhold til Israels statsminister Golda Meir, muligens med unntak av Haakon Lie. 29 De konkluderer følgelig med at «[…] skulle overhodet noen person i Norge ha visst om operasjonen på forhånd, måtte bonden på Hundorp vært en av ytterst få». 30 Bye og Sjues redegjørelser om Israel Krupp i boken Norges hemmelige hærbygger først og fremst på anonyme, muntlige kilder, samt fremstillinger i Per Øyvind Heradstveits bok De medskyldige fra 1974 og Richard Deacons bok The Israeli Secret Service fra 1977. Forfatteren Stewart Stevens påpeker imidlertid i boken The Spymasters of Israel fra 1980 at Mossad tidlig i 1950-årene fattet en beslutning om at opprinnelige jøder aldri kunne bli rekruttert som Mossad-agenter. En franskmann som flyttet til Israel og ble israelsk statsborger kunne for eksempel gjerne jobbe for Mossad i Frankrike. En fransk jøde som ikke var israelsk statsborger kunne derimot aldri arbeide for Israels hemmelige tjenester uansett hvor pro-israelsk han var. 31 Også Lund-kommisjonen hevder at det er «mindre sannsynlig at Krupp skulle ha medvirket til å skjule agenter». 32 Etter at etterforskningen av Lillehammer-saken ble gjenopptatt i januar 1996, foretok imidlertid ikke kommisjonen ytterligere undersøkelser omkring dette spørsmålet.

5.2.5 Victor Ostrovskys påstander om at Trond Johansen var Mossad-agent
I 1994 fremmet Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky påstander om at Trond Johansen, mangeårig leder for Forsvarets etterretningstjenestes liaisonavdeling, var israelsk agent og bisto Mossad i forbindelse med drapsaksjonen på Lillehammer. I innledningen til boken Kampen om Mossadskriver Ostrovsky følgende om Johansens rolle under Lillehammer-aksjonen: «Helt til denne dag får navnet Lillehammer det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver Mossad-agent. De som løsnet skuddene, eller de egentlige morderne, som enkelte vil foretrekke å kalle dem, hadde klart å komme seg unna. Det var en følge av en langsiktig investering Mossad hadde gjort i Norge i form av en lokal sikkerhetsmedarbeider med kodenavn Oscar. Denne mannen, som var en del av det norske establishment, klarte å åpne en fluktrute gjennom nettet som snørte seg sammen om gruppen. Han hjalp dem til å flykte til Hamar samme kveld. Der tilbragte de kvelden på en bar og ble til og med arrestert for fyll og bråk. Natten tilbragte de på det tryggeste stedet de kunne ha funnet i Norge, nemlig i en fengselscelle. Neste morgen ble de løslatt og sendt ut av landet. Den samme Oscar var også sentral når det gjaldt å manipulere det juridiske apparatet til en tidlig løslatelse av de Mossad-medlemmene som ble tatt. Da jeg sluttet ved Mossad-hovedkvarteret i 1986, sto Oscar fortsatt på lønningslisten og var svært aktiv.» 33 Avslutningsvis i boken røpes Oscars virkelige identitet. Det blir vist til en oversettelse av en datautskrift fra Mossad om dansk etterretningstjeneste og dennes aktivitet. Trond Johansen står nevnt i dokumentet og hans navn kobles til kodenavnet Oscar. 34 Ostrovskys avsløringer ble dekket i flere norske aviser». 35 Kildene til Ostrovskys påstander om norsk medvirkning under Lillehammer-drapet er basert på de kunnskaper han tilegnet seg gjennom sitt arbeid for Mossad. I intervjuer og senere avhør utdyper han påstandene knyttet til Johansens rolle og hans tilknytning til Mossad. I boken Vi som styrer Norgefra 1992 fremgår blant annet at han i samtale med forfatterne skal ha påpekt at «ingen har kodenavn dersom vedkommende ikke er agent for Mossad». 36 Med unntak av de sparsomme opplysningene som kommer til uttrykk i datautskriften, blir imidlertid ikke dette forhold nærmere kommentert i boken. Det er verdt å merke seg at innledningen i bokens engelske versjon, Mossad: The Other Side of Deception, ikke inneholder avsnittet om norsk medvirkning under drapsaksjonen. Den engelske utgaven inneholder heller ikke den ovenfor nevnte datautskriften. Lund-kommisjonen hevder at påstanden om at Trond Johansen var agent med kodenavn Oscar sannsynligvis var noe Ostrovsky først ga uttrykk for etter 1990, antakelig etter at han i 1992 av norske journalister ble gjort oppmerksom på at Johansen var en fremtredende tjenestemann i den norske etterretningstjeneste. Før kontakten med norske journalister ser det således ikke ut til at Ostrovsky overhodet har interessert seg for Oscar eller dennes medvirkning til Lillehammer-drapet. 37 Kommisjonen begrunner dette blant annet med at påstandene først ble nevnt i Ostrovskys siste bok som utkom i 1994, og ikke i boken fra 1990 – dette til tross for at Ostrovsky angivelig fikk rede på Oscars medvirkning i Lillehammer-drapet allerede i 1984. Lund-kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med at Ostrovsky først mye senere enn i 1984 fikk kjennskap til Oscars virkelige navn, og at påstandene om at Trond Johansen var israelsk agent således er uten troverdighet. 38

5.3 Påstander om medvirkning fra Arbeiderpartiet
Det har på 1990-tallet fremkommet enkelte spekulasjoner om at personer tilknyttet Arbeiderpartiet har bistått Mossad under drapsaksjonen på Lillehammer. Dette må sees på bakgrunn av Arbeiderpartiets tradisjonelt nære forhold til Israel fra statens opprettelse i 1948. Forfatterne Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue knytter i boken Vi som styrer Norge dette forholdet sammen med det såkalte «samrøret» som har funnet sted mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene i Norge, først og fremst Forsvarets etterretningstjeneste. I boken hevdes blant annet at Vilhelm Evang, tidligere sjef for etterretningstjenesten, gjorde Forsvarets etterretningstjeneste til en del av Arbeiderpartiets maktapparat og at Trond Johansen senere overtok denne arven. 39 Det hevdes videre at Arbeiderpartiets positive holdning til Israel har spilt en svært viktig rolle for den aktiviteten Mossad har drevet i Norge helt frem til i dag. 40 Forfatterne gir ingen direkte kildehenvisninger til disse påstandene. En rekke av opplysningene er imidlertid basert på samtaler med personer som av hensyn til kildevernet ikke er navngitt. Blant annet gjelder dette såkalte «sikre kilder» innenfor Forsvarets etterretningstjeneste eller tidligere personell tilknyttet denne tjenesten. Påstandene knyttet til Arbeiderpartiets nære forhold til Israel utdypes videre av forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue i boken Norges hemmelige hær. Boken redegjør blant annet for hvordan Haganah, den jødiske undergrunnshæren i Palestina, i 1948 arrangerte en såkalt helseleir i Bærum. Leiren var i realiteten en utdanningsleir for unge jøder som ønsket militær opplæring. I følge forfatterne er det mye som tyder på at leiren var starten på Mossad. Avtalen om leiren ble inngått mellom enkelte i Forsvaret og Haganah, og skal ha blitt muliggjort på grunn av Arbeiderpartiets velvilje. Forfatterne hevder at dersom dette er riktig vil det bety at personer i den aller innerste sirkelen av arbeiderpartiledere i Norge har en viktig historisk aksje i Mossad, noe som bidrar til å kaste nytt lys over det tette forholdet mellom Israel og Norges sosialdemokratiske ledelse gjennom så mange tiår. 41 Disse opplysningene er basert på samtaler forfatterne har gjort med personer som av hensyn til kildevernet ikke er navngitt. Utvalget har bare registrert ett tilfelle i litteraturen der påstandene om Arbeiderpartiets forhold til Israel og Forsvarets etterretningstjeneste direkte knyttes til Lillehammer-saken. I boken Forbuden fred hevder forfatteren Vegard Bye at Golda Meir klarte å beskytte Mike Harari under drapsaksjonen ved hjelp av sitt nettverk blant Israel-vennene i Arbeiderpartiet. 42 Bye bygger sin fremstilling om Lillehammer-saken på opplysninger hentet fra israelsk presse og intervjuer med ikke navngitte personer. Påstandene om Arbeiderpartiets rolle er basert på kilder som angivelig har førstehånds kjennskap til etterforskningen og de politiske båndene mellom det israelske og norske Arbeiderpartiet. Ingen av dem har imidlertid ønsket å bli sitert. 43

5.4 Påstander om medvirkning fra «den fjerde tjeneste» og norske myndigheters tildekking
De senere år har det også versert enkelte påstander om at det i Norge eksisterer en såkalt «fjerde tjeneste» og at denne har bistått Mossad aktivt i forbindelse med Lillehammer-saken, både i tilknytning til selve drapet og i form av såkalt tildekking i etterkant. Påstandene har først og fremst kommet til uttrykk i boken De var Furre var av Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas, samt i upublisert materiale skrevet av de samme forfatterne. Ramm og Setsaas definerer «den fjerde tjeneste» som et hemmelig nettverk som, i motsetning til Stay Behind, skulle operere hele tiden, ikke bare være i beredskap for en okkupasjon. «Den fjerde tjeneste» kaller seg selv «Alfa» og ble etablert av Jens Chr. Hauge rett etter annen verdenskrig. I følge forfatterne er «Alfa» i realiteten en forlengelse av deler av Hjemmefronten og dens etterretningstjeneste XU. Nettverket ble etablert blant annet på oppfordring fra amerikanske etterretningsmyndigheter som ikke stolte på den ordinære norske etterretningstjenesten. Det hevdes at «Alfa» har et solid fotfeste i den amerikanske etterretningstjenesten CIA, samt at nettverket er nært tilknyttet Arbeiderpartiet. Videre understrekes det at «den fjerde tjeneste» bisto med å bygge opp den israelske etterretningstjenesten Mossad, som etter hvert etablerte sitt eget nettverk i Norge. 44 Ramm og Setsaas hevder at «Alfa» bisto Mossad i forbindelse med Lillehammer-drapet i 1973, og påpeker at «[…] det er vel ikke mange som lenger virkelig tror at Lillehammer-drapet var noe Norge helt uskyldig ble utsatt for». 45 Videre hevder forfatterne at den norske medvirkningen i Lillehammer-saken har vært utsatt for tildekking av norske myndigheter helt fram til i dag. Tildekking blir definert som bevisst å gi et ufullstendig bilde av virkeligheten, for eksempel gjennom utsagn som kan tolkes i ulike retninger avhengig av hva som er formålstjenlig i hvert enkelt tilfelle. Ramm og Setsaas viser blant annet til det såkalte Haarstad-notatet, og hevder at det faktum at Hararis identitet var kjent for etterforskningsledelsen allerede i 1973 uten at norske myndigheter ble orientert, var et resultat av bevisst tildekking. Tildekkingen av Lillehammer-saken ble deretter gjentatt i 1989 og 1993. 46 De påpeker at «[…] minst to riksadvokater og hele påtalemyndigheten har deltatt i tildekking av Lillehammer-saken i alle år, ved å legge lokk på de opprinnelige etterforskningsresultater, systematisk å holde de avgjørende opplysninger tilbake, gi statsråder i tur og orden helt gale opplysninger som grunnlag for informasjon til Stortinget og unnlate å iverksette avhør og etterforskning som det åpenbart var både POTs og Riksadvokatens plikt å sørge for.» 47 Justisminister Else Bugge Fougner blir hevdet å være den statsråd som feilinformerte Stortinget om Mike Hararis identitet, uten noen gang senere å ha tatt noe korrigerende initiativ. 48 Fremstillingen i boken De var Furre varer basert både på primær- og sekundærkildemateriale. I tillegg opererer forfatterne med såkalte «hemmelige kilder» som av hensyn til kildevernet ikke kan offentliggjøres. Når det gjelder de konkrete påstandene knyttet til «den fjerde tjeneste» og norske myndigheters tildekking, oppgis imidlertid ingen kildehenvisning. Selve eksistensen av «Alfa» er heller ikke dokumentert. Forfatterne hevder imidlertid at dokumentasjonen omkring disse forholdene vil bli gitt i en senere bok. 49

5.5 Oppsummering
Som det fremgår av ovenstående, har det helt siden 1973 og fram til i dag vært reist en rekke spørsmål, spekulasjoner og påstander knyttet til mulig norsk medvirkning i forbindelse med Lillehammer-saken. De første spekulasjonene om medvirkning fra de hemmelige tjenester var forholdsvis generelle. Først på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet synes påstandene å ha blitt nærmere konkretisert. Dette hadde blant annet sammenheng med at en rekke dokumenter knyttet til Lillehammer-saken ble nedgradert og tilgjengelig for offentligheten, samtidig som at enkeltpersoner tilknyttet de hemmelige tjenester og en tidligere Mossad-agent nå sto frem med konkrete opplysninger om norsk medvirkning i forbindelse med drapet. Den økte interessen både for Lillehammer-saken og de hemmelige tjenester generelt resulterte i utgivelse av en rekke bøker om disse temaene på 1990-tallet. 50 Påstandene om norsk medvirkning i forbindelse med Lillehammer-drapet har i hovedsak omfattet medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste, samt personer med tilknytning til disse tjenester. I tillegg har det fremkommet påstander om direkte eller indirekte medvirkning fra Arbeiderpartiet og den såkalte «fjerde tjeneste». Flere forfattere har også avvist at det har funnet sted slik medvirkning. Dette gjelder ikke minst Lund-kommisjonen, som i sin rapport tilbakeviser alle påstander om norsk medvirkning i forbindelse med drapsaksjonen. Lund-kommisjonen gikk imidlertid ikke i dybden med hensyn til spørsmålet om norsk medvirkning i Lillehammer-saken. Neste kapittel vil redegjøre for utvalgets vurderinger av de påstander og spekulasjoner som har fremkommet i Lillehammer-saken. Det understrekes at primærkildemateriale fra offentlige arkiver og utvalgets egne undersøkelser vil bli lagt til grunn for vurderingene. Den omfattende litteraturen om emnet vil kun utgjøre utvalgets sekundærkilder.

Psykologisk krigføring (Psyops) brukes til å bearbeide folkeopinionen i eget land og internasjonalt, dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motverge overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Det ferskeste eksemplet på dette er USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002.

Wikipedia sier: Psykologisk krig eller psykologisk krigføring (også kalt psyops) er å benytte seg av propaganda og andre psykologiske virkemidler for å påvirke fiendens meninger, følelser, holdninger og adferd slik at den støtter egen nasjons interesser i krigssituasjoner og/eller i fredstid.

Psykologisk krigføring (Psyops) brukes også til bearbeidet folkeopinionen i sitt eget land og internasjonalt dvs. venne folket til noe uunngåelig for at de skal sette seg mindre til motstand overfor en eventuell opptrapping av konflikten. Det ferskeste eksemplet på det er USAs planlegging av krigen mot Irak i 2002 og frem til krigsutbruddet i 2003. Særlig i USA ble folk sterkt påvirket av denne taktikken i 2002.

Psykologisk krigføring og propagandas betydning, la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan spores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.

Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og kontroll over mektige nyhetsformidlere som CNN og Fox News. Ved å skape en opplevelse av at USA er en genuint god makt (a good guy) kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensopinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør alltid er av det gode.

Fins det krefter i Norge som også lar sin politikk fremstå som det eneste rette, og at alle andre har feil i sin oppfatning?

Fra Arbeiderbevegelsens årbok for 2008: Henrik G. Bastiansen røper en kobling mellom Einar Gerhardsens parti og NRK-ansatt Per Øivind Heradstveit som ikke tidligere har vært kjent for offentlighteten.

Arbeiderpartiet med sine mange skjeletter i skapet slutter å overraske, en engasjert programleder brøt nøytraliserisingsprinsippet og bistod AP med medietrening og utførelse.

Hvordan er situasjonen i dag? Var sist valgkampparodi med Jens mot Jensen arrangert av AP? Har AP fortsatt eierskap i TV2?

Mens han gjorde suksess og var kjent som fjernsynets revolverjournalist, mottok NRK-reporter Per Øivind Heradstveit betaling fra Arbeiderpartiet for å hjelpe partiet å vinne valget.

Det avslører artikkelforfatter Henrik G. Bastiansen i Arbeiderbevegelsens årbok for 2008.

De fleste norske medier har de siste dagene hengt seg opp historiker Hans Olav Lahlums artikkel i årboken som avslørte at Gro Harlem Brundtland mente det var dumt av Thorbjørn Jagland å gå inn for sin 36,9-strategi.

Flere avsløringer

Men det ligger flere oppsiktvekkende avsløringer i årboken. Blant annet finnes det en artikkel skrevet av Henrik G. Bastiansen som røper en kobling mellom Einar Gerhardsens parti og NRK-ansatt Per Øivind Heradstveit som ikke har vært kjent for offentligheten før.

I kapitlet ”Vil man nå målene, må man også ville midlene” – om Einar Gerhardsen og fjernsynet i perioden 1960-87 avslører Bastiansen at fjernsynets beryktede revolverjournalist i hemmelighet var villig til å påta seg et honorert oppdrag for Arbeiderpartiet for at Einar Gerhardsen skulle vinne valget.

I artikkelen kan man lese om Arbeiderpartiets hemmelige TV-strategi i 1965 som startet blant annet med at partimedarbeider Per Bratland skrev et brev 9.april 1965 til Heradstveit privat der han spurte om den kjente reporteren kunne bistå med å trimme de som skulle delta i valgprogrammene.

Han ble spurt om han blant annet kunne oversette en engelsk guide i 12 punkter for TV-opptreden, og om han kunne bearbeide politikere før NRKs valgsendinger begynte og lovte journalisten et honorar hvis han påtok seg oppdraget.

Brøt nøytralitet

Svarbrevet fra Heradsveit er også gjengitt i årboken. Her svarer han positivt og skriver blant annet ”Jeg håper inderlig at DNA kan føre en perfekt valgkamp, og jeg skulle være glad om jeg kunne bidra til dette. Dette valget må vi vinne!”.

Brevet med Per Øivind Heradstveit signatur var skrevet på NRKs offisielle brevpapir med NRKS logo. Selv om dette brøt med den grunnleggende forpliktelse til partipolitisk nøytralitet som allmennheten krevde av NRK i kraft av institusjonens enestående privilegium som statlig kringkastingsmonopol den gangen, syntes Heradstveit ifølge artikkelforfatteren Bastiansen at dette var uproblematisk.

Senere ble AP-politikere etter tur invitert til TV-opplæring ved Arbeiderpartiets hovedkontor i Folketeaterbygningen. Opplæringen startet klokken 09.00 onsdag 11.august 1965 og en uke framover – til 18.august – da fjernsynets valgsendinger skulle starte for fullt.

Anders Buraas stilte som teknisk ansvarlig og rådgiver for deltakerne. De fleste som skulle delta i TV-debatter var med på dette kurset.

Det finnes ifølge Bastiansen ingen dokumentasjon på at Einar Gerhardsen selv deltok på dette TV-kurset denne augustdagen i 1965, men han sier det er lite sannsynlig at han ikke deltok. TV-sendingen ble ansett som svært viktig for arbeiderpartistrategene. En effektiv fremferd inspirert av Labour og den erfarne TV-reporteren Heradstveit var et viktig våpen i Aps valgkamp.

Ukjent for Kolberg

Martin Kolberg sier i en kommentar at han er helt ukjent med saken og aldri hørt noe om den. Han sier også at det ham bekjent ikke finnes noen parallelle eksempler i de senere tiårene.
Fakta:
Arbeiderbevegelsens årbok:

Henrik G. Bastiansen:

Et tidligere partimedlem og tillitsvalgt i Oslo Arbeiderparti forteller om Oslo AP fra innsiden.

Artikkelforfatteren viser oss en cocktail av hemmelige nettverk, interne stridigheter og familietilknytninger gjør det vanskelig for folk fra grasrota å bli hørt i viktige saker.

Denne artikkelen er viktig å lese for alle som ønsker å forstå hvordan et stort moderne parti fungerer internt. Som artikkelforfatter skriver: “Det er forresten dette partiet som snakker høyest om samhold og fellesskap. Og om å være et grasrotparti.” Dette etter å ha skrevet om Stoltenbergs viktigste nettverk, Kristiania Forum.

Etter selv å ha vært aktiv partimedlem og tillitsvalgt i Ap i flere år, valgte jeg i slutten av april 2011 å melde meg ut. Det hadde flere politiske begrunnelser, som jeg ikke skal gjenta her. De som har fulgt med på meg her på Facebook, kjenner til de debattene jeg har reist – både før og etter at jeg meldte meg ut.

I det følgende skal jeg i stedet gi noen andre, og for meg mer avgjørende grunner til at jeg ikke vil stemme på Arbeiderpartiet ved årets kommunevalg i Oslo.

Organisatoriske floker, og politiske splittelser

Innledningsvis kan det være på sin plass å presentere noen fakta om hvordan Oslo Ap er organisert. I Oslo Ap har man lokallag over hele byen, slik at alle medlemmer kan delta i et partilag ut fra bostedsadresse.

Men i tillegg har man partilag som er opprettet med ulike andre formål, disse kalles «forumslag» med en samlebetegnelse. Noen forumslag er opprettet for et spesifikt saksområde, som Kulturforum, Internasjonalt Forum og Miljøforum. Andre forumslag er opprettet ut fra ulike diskrimineringsgrunnlag. Man har derfor et eget partilag for homofile og lesbiske, og man har ulike lag opprettet ut fra medlemmenes etniske bakgrunn, dvs. at man har ett partilag med asiater (hovedsaklig deltar pakistanere der), ett for afrikanere osv. Noen lag har en lengre historie, og knytter seg til arbeidsplasser eller fagforeninger, som Postens Ap-lag og Handel og Kontors Ap-lag. Blant de eldste historiske levningene i denne strukturen er Den socialdemokratiske Forening og Oslo Arbeidersamfunn, som var utgangspunktet for Oslo Ap i riktig gamle dager, og som i dag har status som partilag under Oslo Ap.

I alt er det ca 70 partilag i Oslo Ap. Denne forholdsvis imponerende mengden av partilag har imidlertid en nokså uartig årsaksforklaring.

Oslo Ap har tidvis, spesielt i forbindelse med nominasjonsprosesser, vært karakterisert i media som «en slagmark». For å beskytte det allmenne inntrykket av partiet og gjøre seg selv populær internt, har enkelte tillitsvalgte gått aktivt ut og benektet slike karakteristikker som usanne.

Det er dermed på sin plass å gjøre rede for hvordan partilagene kan danne flertall i Oslo Aps øverste organ, som er årsmøtet (avholdes en helg annethvert år). Årsmøtets medlemmer fungerer som representantskap og øverste forsamling i Oslo Ap mellom årsmøtene. Forsamlingen har møter ca. en gang i måneden, og behandler da de sakene som anses som viktigst.

Antall stemmer som hvert partilag har i representantskapet, beregnes ut fra medlemstall. De første 10 medlemmene gir ett mandat. Det 25. medlemmet gir ett mandat til, og deretter ett mandat for hvert 25. medlem utover dette.

Poenget er at de minste partilagene får god uttelling for å ha få medlemmer. Disponerer man en medlemsliste på 21 medlemmer, er det bedre å splitte partilaget i to, så får man to mandater ut av dette medlemsantallet i stedet for bare ett. I større partilag med intern uenighet har dette selvsagt ført til at mindretallsfraksjoner bryter ut og danner eget partilag, siden det vil gi dem en stemme i representantskapet i stedet for å sitte i mindretall i eget partilag. Partilaget med navnet Fredsforum er et eksempel på en slik utbryterfraksjon, fra Marit Nybakks og Jonas Gahr Støres partilag Internasjonalt Forum i Oslo Ap.

Bakgrunnen for dette fenomenet er i korthet at frontene i Oslo Ap er og har lenge vært steile. Hver fraksjon tilpasser seg følgelig til vedtektene for å få mest mulig uttelling i form av stemmer i representantskapet.

Det er ikke mulig å reversere denne organisatoriske floken, fordi det forutsetter at en god del små partilag må stemme i strid med egne interesser for å få vedtektene endret. Omsorgen for partiet må altså vike for omsorgen for egen politisk og personlig agenda – uansett hva det reelle flertall i partiet (for ikke å snakke om velgerne) måtte mene.

Dette partiet kaller seg demokrater. Partiet er til og med stolt av sin partikultur.

Politikk i hytt og pine

Summen av denne heftige organisatoriske virksomheten viser seg i at flertallene i representantskapet er meget jevne. Avstemningsresultatene i den enkelte sak kommer ofte overraskende på selv de mest erfarne tillitsvalgte. Både høyrefløyen og venstrefløyen består av mange undersegmenter, og alle har forsøkt å maksimere sin uttelling.

Samtidig finnes det mellomsegmenter i alle politiske saker, men det varierer fra sak til sak hvem disse består av. Ofte er mellomsegmentene lite synlige også internt, og de er samtidig avgjørende for hvilken fløy som får flertall i hver enkelt sak. Dette fører til at Oslo Ap fatter politiske vedtak som det er vanskelig også for utenforstående velgere å bli kloke på.

Derfor tror jeg at det vil bli mange overraskende utfall i spørsmål som Oslo Aps øverste organ behandler, dersom partiet får byrådsmakt i Oslo.

Rykter og bakvaskelser

Som et element i dette uoversiktlige bildet av et lite kompakt politisk alternativ, kan man også se på hvilke metoder som brukes for å danne flertall.

Den første metoden er å stille partimedlemmer med motsatt syn i personlig miskreditt, i håp om å bevege mellomsegmenter, som det finnes i de fleste saker. Dette gjøres ved spredning av stygge rykter, spesielt i nominasjonsprosesser, men også for å gi interne motstandere varig svekket kredibilitet – og dermed svekket mulighet til å overbevise mellomsegmenter i senere saker.

Noen bisarre eksempler er da en tillitsvalgt i Oslo Aps styre ble forsøkt svertet med at han bare hadde én testikkel, da en annen tillitsvalgt ble forsøkt svertet med at han var voldelig i hjemmet, og da en tredje tillitsvalgt ble forsøkt svertet med at han hadde problemer med å akseptere sin homofile legning og derfor var psykisk ustabil. Ingen av disse påstandene var riktige. Men de fikk stor betydning for utfallet av hvem som ble valgt til tillitsverv.

Partifeller som opptrer slik mot hverandre, snakker samtidig offentlig om omtanke, trygghet og fellesskap.

Hemmelige nettverk

En annen metode som brukes for å danne flertall, er selvsagt uformell organisering. De ulike partilagene som antas å være enige om det meste, samarbeider. Det er i og for seg ikke noe kritikkverdig i dette. Det oppsiktsvekkende er likevel hvor viktig det er å holde dette hemmelig, både for «de andre» i partiet og for allmennheten.

I Oslo Ap eksisterer det et stort miljø som organiserer seg i jevnlige møter på tvers av den formelle organisasjonsstrukturen. Dette miljøet representerer høyrefløyen, og oppfatter seg selv som det reelle flertallet. De kaller seg derfor ofte for «Flertallsforum» seg imellom, og de omtaler venstrefløyen som «The dark side». «Flertallsforum» er likevel klar over at «The dark side» er i stand til å mobilisere flertall mot dem. Intensiteten i organiseringen av hemmelige nettverk i Oslo Ap er derfor meget stor, spesielt i forbindelse med større saker. Her er det i like stor grad egen personlig prestisje og politisk karriere som er motiverende for den enkeltes deltakelse i spillet, som det er politiske skillelinjer.

Jeg kjenner konkret til tid og sted for flere slike møter.

En sentral skikkelse i organiseringen av «Flertallsforums» møter er leder i Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem. Mellem er også 18. kandidat på årets bystyreliste for Oslo Ap. Møtestedet har ved flere anledninger vært Oslo Forliksråds lokaler, fordi styremedlem og 8. kandidat for Oslo Ap Anders Ø. Røberg-Larsen disponerer disse lokalene i egenskap av å være leder for en avdeling i forliksrådet. At man velger møtelokaler utenfor partiets egne fasiliteter, skyldes selvsagt at disse møtene skal være hemmelige.

Jeg har selv vært invitert til møte i dette forumet, men møtte ikke. Det er jeg glad for, da jeg derfor med ren samvittighet kan si at jeg aldri har deltatt i konspirasjoner noe sted, heller ikke i Ap.

Kristiania Forum og Rieber-Mohn

Oslo Aps byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn ble i 2005 omtalt i VG som en av stifterne av et lukket nettverk i partiet. Dette er formelt sett et partilag på linje med andre, og Rieber-Mohn ble i fjor høst nominert i egenskap av medlem i dette partilaget, som bærer navnet Kristiania Forum.

Jeg poster VGs omtale av saken i kommentarfeltet nedenfor.

Som det fremgår, er Kristiania Forum et partilag for eliten. Rieber-Mohn uttaler i artikkelen at det er disse hun finner det meningsfullt å snakke med i Arbeiderpartiet.

Partilaget tilhører høyrefløyen i partiet, og består i stor grad av Jens Stoltenbergs personlige venner. Forut for nominasjonen av Rieber-Mohn ble det gjort klart for deltakerne i «Flertallsforum» at hun var Stoltenbergs foretrukne kandidat. Underforstått at det var grunn til å frykte konsekvenser for egen politisk karriere om man stemte annerledes.

Til tross for meget store brytninger forut for nominasjonsmøtet, ble Rieber-Mohn enstemmig valgt. En motkandidat fra «The dark side», Trond Jensrud, trakk seg helt ut av politikken før møtet. Flere andre ble marginalisert og skjøvet ut i mørket. Utad fremsto valget som harmonisk, men innad var det et spill om frykt og grove overtramp.

Det er ingen tvil om at Oslo Ap i denne prosessen måtte fortone seg som en slagmark, for alle som befant seg på innsiden. Det ble også diskutert i brede kretser at det var viktig å få fullført nominasjonsprosessen tidlig nok til at det som måtte lekke ut om bråket i partiet, var glemt før valget.

Det sier seg selv at et parti med så mye interne stridigheter og organisering av hemmelige nettverk vil komme til å fatte beslutninger på tvers av de reelle flertall både internt i partiet, og blant partiets velgere.

Det er forresten dette partiet som snakker høyest om samhold og fellesskap. Og om å være et grasrotparti.

Familiedynastiene

Årets ordførerkandidat for Ap, Rune Gerhardsen, har tapt tre valg på rad siden sist Ap hadde makt i Oslo. Forut for nominasjonen ble det snakket i lukkede kretser i partiet om at det kanskje var bedre å skaffe Gerhardsen en posisjon ved Norges ambassade i København, «der han kan spise lun leverpostei og få en verdig avslutning av sin politiske karriere, uten at det får noen konsekvenser for partiet». Men slik gikk det ikke. Han måtte velges.

Rune Gerhardsen er far til en av statsminister Jens Stoltenbergs nærmeste rådgivere, Mina Gerhardsen. I den egenskap er han også svigerfar til statssekretær i Justisdepartementet, Eirik Øwre Thorshaug. Han er også svigerfar til bystyrekandidat for Oslo Ap Erik Dugstad, som er gift med Gerhardsens datter Marte.

For en ukes tid siden markedsførte Mina Gerhardsen sin svoger Erik Dugstads kandidatur til bystyret på Facebook-siden sin. Da undertegnede tillot seg å nevne det bemerkelsesverdige ved at så mange i samme familie bekler sentrale politiske posisjoner, og at hun nå forsøkte å gjøre dem enda fler, reagerte hun med å slette meg som Facebook-venn. Det kostet meg ingenting, men det sier sitt om hvor følsomt dette temaet tydeligvis var.

Gerhardsen-familien er nemlig ikke den eneste som går igjen i mange posisjoner og tillitsverv i Arbeiderpartiet. Ser man nærmere etter, er det et vell av kryssforbindelser via familie i Arbeiderpartiet.

Det er dette partiet som snakker høyest om å gi alle like muligheter.

Konklusjon

Arbeiderpartiet har lang erfaring med å besitte makt i Norge. I løpet av denne lange tiden har mange av de opprinnelige ideene forvitret. Partiets organisasjon har korrumpert. Det som en gang var potente og riktige samarbeidskonstellasjoner, har over tid blitt til enorme demokratiske problemer.

Det jeg har vist til ovenfor, utgjør bare en liten del av den store fortellingen om Oslo Arbeiderparti. Men ingenting av det jeg sier er usant. Og for meg er det avgjørende at selv om det jeg påpeker erkjennes av de fleste i interne samtaler i partiet, og erkjennes å være store problemer, så står partiet helt lammet i forhold til å løse disse flokene. Problemene har eksistert i mange år, uten at man har kommet et skritt videre for å løse dem.

Derfor mener jeg at Oslo Arbeiderparti må ta grep for å løse disse interne problemene først, før de kan sees i stand til å inneha byrådsmakt i Oslo.

Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammed er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat. Dersom de gjør dèt, vil dems penger og ære beskyttes, bortsett fra dets rett i Islam. Og dems regnskap er hos Allah, den mest Opphøyde.» (Nær mening, Sahih Bukhari) «…Men Æren tilhører Allah, Hans Sendebud, og de troende, men hyklerne vet det ikke.» (nær mening, Koranen 63:8)
Og fred være med følgerne av den rette veiledning.

Fins det fremdeles noen som tviler på hva Koranen sier om oss vantro (kristne )?

Det kommer stadig utrolig grelle eksempler på overgrep og manglende forstand og omsorg innen helsesektoren! Men i festtaler etter festtaler fra ledende AP politikere ag andre fra de R/G – så lovpriser man helsomsorgen og ikke minst helsereformer som de stadig setter i gang – med skrekkelige eksempler i virkeligheten på at det kun er snakk om forskjønnelser som er bare forføreriske ord som avspeiler en virkelighet som ikke er der! Jf

Dette er et ikke uventet brutalt eksempel på hva denne såkalte samhandlingsreformen kan resultere i – og med slike medsammensvorne redaksjonelle bidrag innen A-pressen m m – så lurer en virkelig på hvilken verden og virkelighet man egentlig lever i og hvilke verdier og politikk man egentlig forsvarer! Jf dette ekstreme brutale eksempel fra virkeligheten -

Annie Søreide (96) frå Ålesund har klart seg sjølv heile livet. Men i jula skada ho hofta si. Sidan sjukehuset ikkje fann skader å behandle, avgjorde kommunen at ho måtte heim. Der fall ho igjen og braut hofta.

– Eg fekk sjokk då dei sende henne heim, seier dottera Randi Søreide Ulrichsen til NRK.

Det heile starta då Annie Søreide var på besøk hos dottera Randi i Oslo i jula. Ålesundskvinna, som blir 97 til sommaren, fekk kome til undersøking på Ullevål på grunn av smerter i hofta. Dei fann ikkje skader, og dermed reiste ho heim.

Men smertene gav seg ikkje, og ho fekk kome inn på sjukehuset i Ålesund for fleire undersøkingar.

«– Ho hadde ramla igjen, og på sjukehuset konstaterte dei brot i hofta.»

Ferdig behandla

VITAL: Annie Søreide (96) har klart seg sjølv heile livet. No hadde ho behov for hjelp, men fekk ikkje det ho hadde krav på, meiner familien.

På sjukehuset i Ålesund fann dei heller ikkje brot eller andre skader dei kunne behandle. Dermed vart Annie Søreide rekna som ferdig behandla, og kommunen er dermed ansvarlege for å gi henne eit tilbod vidare.

Finn ikkje kommunen eit tilbod til utskrivingsklare pasientar innan 24 timar, må dei betale 4.000 kroner i døgnet til sjukehuset.

Nokre pasientar treng institusjonsplass, medan andre treng hjelp heime.

Tildelingskontoret for helse- og omsorgstenester i Ålesund avgjorde at Annie Søreide kunne klare seg heime med hjelp frå heimesjukepleien, og dei sende henne heim.

– Dette avgjorde dei trass i at både legar og sjukepleiarar meinte ho var for dårleg til å bli sendt heim. Eg fekk sjokk. Korleis kan dei gå på tvers av det legane og sjukepleiarane seier? spør dottera Randi Søreide Ulrichsen.

Spectator
mandag 23. januar kl 09 Bra! fra Aud W
RedigerSlettDu kan redigere eller slette kommentaren din i en halvtime til.

Nye eksempler bare strømmer på – så en kan lure på hvordan dette egentlig blir til under dette elendige styret til AP og de R/G – jf nok et aldeles skrekkelig eksempel på ansvarsfraskrivelse

.Ragnhild Moxnes (94) lå på sykehjemmet og hylte med sterke magesmerter. Vakthavende lege nektet å komme til unnsetning.
TRENGTE HJELP: Ragnhild Moxnes (94) ble nektet legetilsyn.

(Dagbladet): Fredag den 30. januar 2009 fikk Ragnhild Moxnes akutte smerter i magen. Hun var da beboer ved et sykehjem i Oslo. Tolv dager seinere døde hun på sykehus, dit kom hun altfor seint til at livet kunne berges. Nå forteller hennes sønn, Paul Moxnes, at sykehjemmets vakthavende lege, ikke hadde tilhold på sykehjemmet.

Både vakthavende lege og legevakt nektet å komme og se til Ragnhild, selv om både sykehjemsansatte og Paul Moxnes desperat ringte etter tilsyn.

- Legen som ikke ville komme og se til min mor, beordret medisinering via telefon. Mor lå og hylte av smerter og jeg ba om at en lege måtte komme og se til henne. Jeg ringte også legevakta i Oslo. Heller ikke de ville komme, forteller han til Dagbladet.

Smertefull død
Ragnhild Moxnes ble liggende søvnløs med sterke smerter i fire døgn. Pulsfrekvensen hennes lå på 120 slag i minuttet. Gjennom hele helgen nektet sykehjemmet å oppi telefonnummeret til vakthavende lege. Til slutt sende Moxnes en e-post til vedkommende.

- I løpet av helgen ble mor verre, ingen ville hjelpe og først natt til mandag var hennes hyl så høye at vakthavende sykepleier kontaktet vakthavende lege. Legen tok ikke telefonen og ambulanse ble kontaktet. På sykehuset ble det konstatert store magesmerter, forteller Moxnes.

Da Paul Moxnes ankom sykehuset, fikk han beskjed om at det mest sannsynlig var gått for lang tid til at livet hennes kunne berges. Han ble spurt av sykehusets lege om moren skulle få «konservativ» behandling. Det svarte Moxnes ja til.

Det Moxnes ikke visste, var at «konservativ» behandling betød stopp av næringstilførsel men tilførsel av store doser valium og morfin annenhver time.

- Det ble gjort helt til hylene stilnet og mor døde. Det tok tolv dager, forteller Moxnes.

Brøyt ikke loven
Moxnes klaget hendelsen inn for Helsetilsynet. Svaret som kom, var krystallklart: Moxnes mor hadde fått den behandling hun etter loven har krav på, men legetilsyn burde vært foretatt på et tidligere tidspunkt.

I en kronikk i dagens avis, tar Moxnes til orde for en endring i lovverket.

- Jeg håper at det kan bli lovstridig å ikke føre legetilsyn med pasienter på et sykehjem.

Paul Moxnes håper at hans historie kan sette i gang en debatt som løfter teamet opp på et høyt politisk nivå. At han etter tre år til slutt har maktet å fortelle om de siste dramatiske døgnene i sin mors liv, takker han artist og forfatter Ketil Bjørnstad for.

- Det er først nå jeg har greid å sette ord på dette. Jeg vil påstå at det nesten har gitt meg en «Posttraumatisk stresslidelse». Jeg hadde ikke greid det uten hjelp fra Bjørnstad. Han hjalp meg til å få satt ord på det som hendte. Ketil opplevde at hans far ble sultet og tørstet i hjel på sykehjemmet, sier Moxnes.

Nå i ettertid klandrer Moxnes seg selv for at han selv ikke reiste ut og fysisk hentet en lege til sin mors sykeseng.

- Dessverre er jeg ikke slik som person, jeg var altfor svak til å ta slike steg, sier han.

Skylder på konflikter
Moxnes har brukt mye tid på å gå gjennom hva som gikk galt. Hvorfor ingen lege kom og førte tilsyn med hans mor. Han påpeker at sykehjemmet opplevde et fravær av en klar leder den perioden hans mor ble akutt syk.

- Hadde ledelsen ved sykehjemmet vært på plass, hadde ikke min mors situasjon eskalert til et så tragisk utfall. Jeg vet at det var interne konflikter og en vikarierende leder da dette hendte. Det var rett og slett ingen sentral leder ved avdelingen min mor bodde, sier han.

Til Dagbladet sier daglig leder ved det aktuelle sykehjemmet at de ikke har noen kommentar til Moxnes opplevelser og henviser saken videre til den omtalte tilsynslegen.

- Dette er en trist historie og Paul Moxnes opplevde den helt sikkert slik han forteller. Jeg har ingen problemer med at han nå står fram med den. Men Helsetilsynet har behandlet Moxnes klage og avvist den, sier tilsynslegen til Dagbladet.

(Tegning: Opplysningskontoret)

Mange vil mene at Vårherre stort sett er god og vennligsinnet. Per Haakonsen, som holdt et foredrag hos sine meningsfeller i Sarpsborg KrF, mener derimot å kjenne en Gud som også kan være vred og hevngjerrig.

- Har han rett, eller er denne Haakonsen på ville veier?

Valgkampstrategien for neste valg ser ut til å være klar for AP, en har allerede hørt hva den går ut på: En advarer mot at høyre må ha med frp i regjering.
Valgkampstrategien blir dermed skremmende lik de foregående, ikke politikk, men et evig mas om frp. Når Jens ble spurt om ett eller annet, ja så var det rett over til frp-saker fra partiets løseste kanoner, så slapp han å fortelle om egen politikk.
Hvis frp er så uansvarlig, hvorfor inngår da den rødgrønne regjering sakssammarbeid med partiet? En har sett dette noen ganger, feks i sammarbeidet for å få full barnehagedekning. Ytterpunktene SV og frp sammarbeidet da omkring strategien og fikk saken gjennom.
Da høyre styrte i en mindretallsregjering var det ofte formelle sakssammarbeid med frp, så det vitner da ikke om et ustabilt parti.
Er partiene redde for at en skal bruke mindre penger på kultur og sport og mer på vei og eldre? Ja, da bør en vel ikke få med frp i regjering. Frp er det eneste partiet som har satsning på infrastruktur og helse på velgprogrammet, så som høyrevelger er jeg spent på hvilket utfall dette vil få i en eventuell regjering. En satsning er vel ikke å frykte når en ser hva dagens regjering får til?

En annen ting AP advarte mot var kutt i trygdeytelser, men har det blitt kuttet mer i ytelsene enn under de to siste regjeringene? Det siste nå er jo at hjelpemidler til spising, vask av egen kropp og trening faller vekk. Dette rammer ikke middelklassefiffen, nei det rammer dem som altså må ha spesiallagede gafler for å kunne spise, de som må ha spesiallagede grep på kniven for å kunne kutte en tomat, gjerne slagpasienter og raumatikere… Solidaritet er noe merkelige greier når det kommer fra regjeringen, blir litt sånn “spark de svakeste”…. Dette er bare ett av mange slike små kutt de har gjort, så en skal jaggu være frisk for å være syk. Ingen ser ut til å reagere heller, slagpasienter er vel ikke de som går på barikadene, mange av dem kan jo ikke det….

Gilgamesh-eposet!
“En gammel mann, Utnapishtim, tok sin familie og alle slags dyr ombord på den store båten, og stormfloden…….” Tavle 11
1872 lykkes det en ansatt ved British Museum og tyde et 4000 år gammelt mesopotamisk stentavler som fikk den kristne verden til og skjelve.

Bibelen
“Noa gikk inn i arken med sine sönner og sin hustru sammen med 2 eksemplarer av alle dyr.”
Förste Mosesbok, kap 7, vers 7-9

Bibelens berettelse om Noa som i sin ark redder alt levende, viser seg og väre lånt ifra Mesopotamiske eposet om Gilgamesh.

Gilgamesh finner Utnapishtim som er ulik seg selv, og spør ham hvordan han fikk sin udødelighet. Utnapishtim forteller oss at gudene besluttet å sende en stor flom. Slik fortalte Utnapishtim guden Ea ba ham om å bygge en båt. Han ga ham presise dimensjoner, og den var forseglet med bek og bitumen. Hele hans familie gikk om bord med sitt håndverk og “alle dyrene på marken”. En voldsom storm oppsto som forårsaket at de livredde gudene trakk seg tilbake til himmelen. Ishtar beklaget engros ødeleggelse av menneskeheten, og de ​​andre gudene gråt ved hennes side. Stormen varte i seks dager og syv netter, hvoretter “alle mennesker [har] blitt til leire.” Utnapishtim gråter når han ser ødeleggelsen. Hans båt fastner på fjellet, og han slipper en due, en svale og en ravn. Når ravnen ikke returnerer, åpnet han arken og slipper ut arken sine innbyggere. Utnapishtim tilbyr et offer til gudene, som lukter den søte duften og samles rundt offeret. Hans kone Belitili lover at hun aldri vil glemme den skinnende smykke som hengende rundt halsen hennes, vil hun alltid huske denne episoden. Når Enlil kommer, er Enlil sint fordi det er overlevende, hun fordømmer ham for hans oppfordring til flom. Ea casti Gates sender ham en streng straff. Enlil velsigner Utnapishtim og hans kone, og belønner dem med evig liv. Denne boken samsvarer med flommens historie som ender Epic of Atrahasis

Før jul sendte SV en delegasjon til USA for å undersøke omstendighetene rundt Norges kjøp av kampflyet F-35. Forsvarskomiteens leder mener SV viser mistillit til egen regjering.

Kjøpet av 56 nye F-35 kampfly innebærer den største investeringen i Fastlands-Norge noen gang.
I 2008 kunngjorde regjeringen at valget falt på det amerikanske alternativet framfor svenske JAS Gripen.
De totale kostnadene kan nå over 70 milliarder kroner, men regjeringen kan ennå ikke gi en endelig pris.
Kontrakten med amerikanerne skal etter planen undertegnes i 2014, og innfasingen av nye fly skal etter de opprinnelige planene skje i perioden 2016-2020.
F-35 Lightning II, tidligere kalt JSF (Joint Strike Fighter), er et multirollefly.
Det utvikles av Lockheed Martin i samarbeid med den amerikanske marinen og det amerikanske flyvåpenet, samt åtte samarbeidsland, inkludert Norge.

Skrekkmåling for SV – bare 3,2 prosent oppslutning. Bare Holmås ville kommet inn på Stortinget.

Blir man kvitt detta partiet så er mye gjort, da mangler det bare at KrF også kommer under sperregrensen.

Hit reiste de – med 40 millioner kroner i lommepenger
RETURTALL: Pål Lønseth i Justisdepartementet, Ida Børresen i UDI og Ingrid Wirum i Politiets utlendingsenhet på pressekonferansen om retur av asylsøkere.
Med inntil 35.000 kroner i lommepenger og gratis flybillett, sa et rekordhøyt antall asylsøkere i fjor farvel til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har jobbet hardt i 2011 for å få asylsøkere med avslag til å reise hjem frivillig, og satsingen bærer frukter. Aldri har så mange asylsøkere forlatt Norge frivillig.

Fornøyd med resultatet
- UDI har hatt en offensiv satsing på returarbeidet, og det har gitt resultater. Vi skal satse mer på returfremmende tiltak i fortsettelsen, sa UDI-direktør Ida Børresen da hun presenterte tallene.

Hun peker på at asylsøkere også vender hjem til områder det er blitt hevdet det er umulig eller vanskelig å vende tilbake til, som Iran.

Pisk og gulrot
Bak tallene ligger en målrettet bruk av pisk og gulrot. Nettavisen har sett nærmere på tiltakene myndighetene setter inn i returarbeidet. Asylsøkere som har fått avslag og reiser, kan få økonomisk støtte på veien. Reiser de ikke frivillig, må re regne med å bli kastet ut og støtten forsvinner. Dukker de opp i Norge igjen, kan de bli presentert for regningen fra sist.

Får lommepenger
I snitt utbetales det snaut 22.000 kroner per person. I tillegg kommer selve flyreisen, som norske myndigheter betaler. For å oppmuntre til og sette asylsøkerne bedre i stand til å vende hjem, tilbys det også kurs og rådgivning.

Denne uken kunne UDI presentere rekordtall for frivillig retur. I løpet av året som gikk reiste 1812 personer med endelig avslag på sin asylsøknad hjem frivillig. Det er en økning på 25 prosent fra året før og det høyeste tallet noensinne.

Her edr en graf som viser hvilke nasjoner som hadde flest hjemsendelser i 2011.Her edr en graf som viser hvilke nasjoner som hadde flest hjemsendelser i 2011.

Tvangsreturer
UDI presenterte sine tall samtidig med at Politiets utlendingsenhet fortalte om rekord i antall tvangsreturer. 4744 ble transportert ut på denne måten, ofte på et spesialchartret fly med politifolk som ledsagere. Tvangsreturer er kostbart og ressurskrevende. Derfor jobber UDI hardt for å få folk til å reise hjem frivillig.

Hjelp til å etablere seg i hjemlandet
I sum ble det utbetalt 39,8 millioner kroner i pengestøtte til de som reise frivillig i 2011. I snitt fikk hver av de 1812 som reiste 21.897 kroner i lommepenger.

De fleste med avslag på asylsøknaden kan søke om støtte på inntil 20.000 kroner. For Irak og Afghanistan kan det søkes om inntil 35.000 kroner.

Pengene skal hjelpe de som returnerer til å etablere seg på nytt i hjemlandet.

Gjennomsnittsprisen for en flybillett utgjør 5466 kroner, og sammenlagt kostet en frivillig retur i fjor 27.444 kroner i snitt.

Rådgivning og kurs
Men disse utgiftene er bare en del av bildet. I tillegg kommer utgifter til rådgivning, kompetansehevende kurs og annet i Norge før avreise.

På mange asylmottak over hele landet er det startet opp kurs som er tilpasset jobbmulighetene i hjemlandet. Målet, ifølge UDI, er å gjøre deltakerne bedre i stand til å få arbeid når de kommer hjem. Kurs i matlagning, ernæring, servering, data, førstehjelp, helseassistanse, tolking, søm, sveis og byggteknikk samt bilmekanikk er noen eksempler.

10.000 på ti år
- Det blir ofte fremstilt som at å reise tilbake etter endelig avslag på asylsøknaden er umulig, men når vi ser på statistikken fra ordningen med frivillig retur starter i 2002 og fram til i dag, så ser vi at nærmere 10.000 personer har reist hjem frivillig. Dette viser at retur er mulig, sier UDI-direktøren.

Tabellen under viser landene med høyest antall frivillige returer fra Norge i 2011. I alt reiste 1812 asylsøkere med avslag hjem i fjor på denne måten.

Nasjonalitet

Total

Irak 531

Russland 379

Afghanistan 94

Det palestinske området 70

Kosovo 56

Usbekistan 56

Sri Lanka 54

Nigeria 45

Nepal 43

India 38

Iran 37

Ledelsen i Sarpsborg Kristelige Folkeparti tar ikke avstand fra statsviter Per Haakonsens budskap om at Utøya-tragedien var en advarsel fra Gud. Til SA sier lokalpartiets leder, Inger Marit Sverresen, at Norge har fått lover som fjerner oss fra Guds ord. Hun tenker på abortloven, ekteskapsloven og det at man ikke skal ha kristendom i skolen. Og hun påpeker at når man fjerner seg fra Gud, kan han ikke lenger beskytte oss.

Den åndelige forklaringen til Per Haakonsen på årsaken til 22. juli-terroren vekker avsky. Heldigvis også i Kristelig Folkepartis egne rekker blir Haakonsens og Sverresens syn beskrevet som totalt uakseptabelt. Reaksjonene er like sterke fra sentralt hold som fra medlemmer i lokallaget i Sarpsborg.

Laget av reklamebyrået TEBE T i Trondhjem.

• I tiden mellom 1945 og 1970 skjedde det en rekke adopsjoner, vesentlig av unge kvinner som hadde kommet i “uløkka” og nærmest måtte adoptere bort sine barn. Da de ankom fødeavdelingen. Ble de utstyrt med falske papirer som de skulle vise fram. De måtte føde med ett laken over hodet og fikk minimal hjelp av leger og jordmor, de ble stort sett ikke gitt noe smertestillende for som legene og sykepleierne sa “Har de fått det inn, klarer de vel å få det ut igjen*“

Fra 1945- 1965 ble det adoptert bort 3-4 ganger så mange barn som før krigen.

Dette til tross for at det ble født færre barn utenfor ekteskap enn i 1930 -
Det offentlige Norge ville fremme adopsjon fremfor at enslige mødre beholdt sine barn.

Lovene tok adskillig mere hensyn til adoptivforeldre fremfor barna og de biologiske foreldrene.

Adoptivforeldrene fikk til og med 5 års “angrefrist” dersom barna skulle vise seg at de ikke var mentalt eller fysiske friske.

Sykdommen ble da antatt å stamme fra tiden før adopsjonen.
Denne loven ble ikke forandret før i 1986, men de barna som ble sendt i retur, havnet sannsynligvis på barnehjem.

Det var først i 1972 at hensynet til de biologiske mødre ble synlige i adopsjons-lovgivningen.

Det skulle gå minst 6 uker fra fødselen til en bindende avtale om adopsjon.
Loven ved Oslo Helseråds Adopsjonskontor ble likevel ikke praktisert ordentlig før i 1989.

Det var sannsynligvis 3 forhold som gjorde sitt til at det var så mange adopsjoner som ble gjennomført:

1. Kontrakten om adopsjon ble underskrevet i god tid før barnet ble født.
2. Enslige ugifte mødre fikk en meget mangelfull informasjon om hvilke økonomiske rettigheter de hadde.

De fikk aldri se barnet, fordi under fødselen lå de med ett laken over hodet.
I 1980 bestemte den norske stat seg for at i all hemmelighet at biologiske foreldre skulle slettes fra folkeregisteret.

3. Dette er en adopsjonspraksis som vi finner i* Franco- regimet, Nazistaten, Kommunist- Kina og andre diktaturstater* og dette ble gjort til en forskrift i 1980 i “Demokratiet Norge”.

Så sent som i 2009 bestemte Adopsjonsutvalget at* biologiske foreldre skal slettes ved å gi dem status som ukjente*
Statens maktapparat har helt siden 1945 blitt brukt på den måten at presset på “den uansvarlige moren” ble uforholdsmessig stort slik samfunnets overklasse og herskerklasse ønsket dette.

Idag brukes det IQ-testing for å begrunne hvorfor kvinner er uønsket som mødre for sine barn.
Svanhild-saken er ett eksempel på hvordan myndighetene fratok en kvinne sine 2 barn fordi de mente at hun var uegnet som mor til sine 2 barn, basert på IQ-testing på et tidspunkt da hun var syk.
Det merkelige er at den testen som ble foretatt av myndighetene og som ble godtatt av retten viste en IQ-test på 55, mens ett år etter da hun var frisk viste den samme testen 95

.

.

33 afghanere som sier de har tilknytning til Taliban har fått opphold på humanitært grunnlag.

En redegjørelse fra ankeinstansen UNE til arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen (Ap) viser at 33 personer som opplyste at de hadde ulik tilknytning til Taliban, fikk opphold i Norge i 2008 og 2009.

Asylsøkerne opplyste at de hadde utført svært forskjellige arbeidsoppgaver for Taliban, alt fra å være bøddel, torturist og angiver til å være soldat, kokk og sjåfør.
En mann la fram en dødsdom for norske utlendingsmyndigheter for å ha utrettet terrorhandlinger for Taliban, skriver Aftenposten.

«Naivt og dumsnilt»
Siv Jensen i Fremskrittspartiet mener at talibanmedlemmene nærmest er blitt premiert med opphold av utlendingsforvaltningen.
- Det føyer seg inn i rekken av en naiv og dumsnill politikk fra norske myndigheter gjennom lang tid, sa Siv Jensen til TV 2 Nyhetskanalen da nyheten ble kjent.
Avsløringen av at flere talibanmedlemmer har fått opphold i Norge førte til at arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen ble hasteinnkalt til Stortingets spørretime.
- Personer som mistenkes for det, skal straffeforfølges i Norge. Om personer risikerer forfølgelse i Afghanistan, betyr ikke det at de uten videre får beskyttelse i Norge, svarte Andersen i spørretimen.

Under Østfoldkonferansen i Sarpsborg forrige uke, tok NHO-president Kristin Skogen Lund til orde for en kraftig reduksjon i antall kommuner i Østfold. NHO-presidenten ønsker kun fire kommuner i Østfold.

Muligheten for bedre infrastruktur og bedre næringsutvikling gjennom at større kommuner tiltrekker seg mer kunnskap, er noen av NHO-argumentene for større enheter. Sarpsborg og Fredrikstad er to av kommunene som i så fall ville blitt slått sammen hvis NHO fikk viljen sin.

Jo, det står for folkeparti. Og den kjappe responsen fra partileder Knut Arild Hareide tyder på at de vil prøve å leve opp til det, etter den skrekkelige fadesen til lokallaget i Sarpsborg. De får m.a.o. bare refs og ingen støtte sentralt for sine holdninger. Det som igrunn forbauser mest er at lokallagsleder Inger Marit Sverresen ikke vil ta avstand fra uttalelsene til Per Haakonsen, dette har skapt negative reaksjoner innad i lokallaget. Sarpsborg KrF har sannelig tålmodige velgere. I sommer stemte de inn Ståle Solberg på 3 plass, han ble landskjent da han nektet ett lesbisk par å leie av ham. Dette ble tydeligvis glemt av velgerne, sommeren var tross alt en skrekkelig en. Men nettopp derfor kommer neppe denne episoden til å bli glemt med det første. Hvis ikke lokallagslederen imøtekommer kritikken og ber om unnskyld, burde partiet simpelten eksludere henne.

Knyttes til Israel
Av manuset fremgår det at følgende ble sagt:
«Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»
Haakonsen trakk også frem at Alexander Kielland-ulykken, som krevde 123 menneskeliv, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

Merklig dette med denna guden som kan straffe mennesker, da lurer jeg på hvorfor han lar små uskyldige barn lide som de gjör, de har vel ikke gjort noe galt.