Viser arkivet for desember, 2013

Møter med mennesker

[Bilde 2554663 finnes ikke eller har blitt slettet]

På handletur i Strömstad traff jeg en lærer jeg ikke hadde sett på 20 år – minst.

På årets siste dag er det slike møter jeg tenker på. Møter med mennesker. Både de du treffer ofte, de du treffer for første gang og, som i mitt tilfelle, de du ikke har sett på lang, lang tid.
Det er disse møtene som skaper et liv.
Og det er disse møtene som skaper varige minner – både gode og onde.

På en såkalt «harrytur» mellom kyllingfileter og ribber møtte jeg altså igjen en kar jeg ikke hadde sett på et par tiår. En kar som definitivt har satt et varig spor i livet mitt. Ikke det at jeg går rundt og tenker på akkurat det i det daglige. Men etter et godt håndtrykk, en femminutters hyggelig prat og et «det var utrolig hyggelig å se deg, godt nytt år», har jeg tenkt mye på denne læreren.
Jeg hadde ham i matematikk og samfunnsfag på Tindlund ungdomsskole. Den skolen forlot jeg for godt våren 1985, så det har rent mye vann i Glomma siden jeg lærte om arealer av sylindere og politiske styresett av denne læreren. Men mye av dette kom tilbake etter vårt korte og hektiske møte.
Og det fikk meg til å tenke at denne læreren må ha vært særdeles dyktig i jobben sin når jeg nesten 30 år etter at jeg satt i hans klasserom ennå kan føle den res-pekten han som lærer viste oss mer eller mindre motiverte elever.
At han senere brøt med lærer-yrket og ble datamann på heltid, er en helt annen sak. Hos meg satte han varige spor. Selv om jeg først skjønte det etter mange år.

På årets siste dag skal man gjerne se seg litt i speilet. Og samtidig som vi i kveld mellom champagneskålene skal love dyrt og hellig alt vi skal holde i året som kommer, er det viktig å tenke over hva det var som gjorde 2013 til et godt og interessant år for oss. Og da er jeg tilbake til det jeg startet med: Møtene med mennesker.
En gang i året er jeg på et tredagers møte med sportsledere i Amedias mange avisredaksjoner. Der treffer jeg folk jeg stort sett ser en gang i året – men med et par av dem er kjemien så god at jeg føler at jeg nesten har daglig omgang med dem.
I mai var jeg på russejubileum på Quality. Vi markerte at det var 25 år siden vi eide verden iført rød eller blå kjeledress og skjermlue. Og igjen dukket det opp minner jeg trodde jeg hadde glemt. Og alle minnene var relatert til mennesker. Til møter. Og til de relasjonene vi en gang skapte oss imellom.

Et år i et menneskes liv består heldigvis mer av nye møter enn gamle minner. Det kan være en arbeidskollega, en ny klassekamerat eller et nytt familiemedlem. Og møtene kan skje på de mest merkelige steder. Som da jeg på en pub i Liverpool plutselig havnet i en interessant prat om avisdistribusjon med en sarping som visste mye mer om det enn det jeg gjør. Vi var på felles fotballtur for å se både hans Liverpool og mitt Manchester United, og jeg hadde vel ærlig talt ventet andre samtaleemner enn transport og logistikk over våre «pints of lager».
Men du verden så interessant det var.
På samme tur var også en annen kamerat med. En det er så interessant å diskutere med at vi sjelden rekker det vi skal eller har planlagt. Og temaet kan like godt være Borgars A-lag på 80-tallet som gamle revyviser, svenske sportskommentatorer, lederskap eller Brian Deanes taktikk.
Noe sært. Noe allment. Noe for spesielt interesserte. Men fantastisk morsomt!

Året er omme. Møtet med mennesker fører til både sorg og glede, og det tyngste er definitivt å følge noen man er glad i til den siste hvile. Året som har vært har også gitt noen slike opplevelser. Først og fremst gjennom en avskjed med en god venn og kjernekar som blant mye annet betød enormt mye for en av døtrene mine. Å se hennes fortvilelse, samtidig som du selv er i dyp sorg, var fryktelig tøft.
Men samtidig er det så godt å se hvordan ungdommen tar vare på hverandre, og hvordan de viser sider ved seg selv som varmer et foreldrehjerte – også i blytunge stunder.
Det er livet. Det og!

Møter med nye mennesker er alltid spennende. Men de daglige møtene du har med folk du omgås jevnlig, kan også by på hyggelige overraskelser. Det kan være arbeidskolleger som åpner seg litt, en gammel venn som forteller noe nytt og seg selv – ja, til og med nære familiemedlemmer s om byr på seg selv på en annen måte enn tidligere.
Vi som er så heldige at vi er foreldre opplever også stadig nye sider ved våre barn. For de unge og håpefulle utvikler seg ikke bare i form av at de vokser rent fysisk, men selvfølgelig også i væremåte, interesser og oppførsel. Er du våken for dette og ser dem og lytter til det de har å si, ja, da kan du oppleve at også en samtale med et barn kan være som et nytt møte.
Det gjelder bare å ha tid til å være til stede.

Ved midnatt er 2013 historie. Og 2014 ligger der både ren og ubrukt som mester Prøysen fra Ringsaker ville sagt det. Hva vi gjør med året som ligger foran oss, er helt opp til oss selv.
For selv om mange av oss for eksempel ofte føler oss fortapt i den berømte tidsklemma, har vi alle mulighet til å påvirke det livet vi lever.
Det eneste vi vet sikkert om 2014, er at det vil by på møter med mennesker. Både nye og gamle bekjentskaper vil skapes.
Det er de møtene som skaper et liv.
Og det er de møtene vi lever for.

Godt nytt år, sarpinger!

Tidligere rødgrønne Justisministre gjorde ikke jobben sin

Etter 8 år med rødgrønn-regjering faller skjelettene ut av skapet. Fra 2005 til 2013 var det 2 Justisministre i den rødgrønne-regjering. Den første var Knut Storberget deretter Grete Faremo. Disse to trenger vel ingen videre presentasjon enn at begge er Arbeiderparti politikere.

Knut Storberget hang i jakkekanten til Jens Stoltenberg, som et barn holder fast til sin mor. 22 juli-rapporten viste at Knut ikke var rett mann på rett sted. Like etter rapporten gikk Knut Storberget av som Justisminister. Han hadde fått seg en KRAFTIG ripe i lakken. Det ble fortalt at han ville bruke mer tid på familien. Vel, det var kun et skalkeskjul. Nå løper han rundt og snakker om bondepolitikk. Som bondesønn skal han være ekspert der også. Som advokat var han en flopp som Justisminister.

Grete Faremo overtok etter Knut Storberget som Justisminister. Alle har en fortid, også Faremo. I 1996 ble Grete Faremo KASTET UT av regjeringen etter at en overvåkingsskandale kom til overflaten. Grete Faremo satt som Justisminister da Berge Furre ble overvåket.

Etter at Grete Faremo fikk jobben som Justisminister etter Storberget spurte media henne et spørsmål : Hvordan vil de som er ansatt i justisdepartementet merke at de har fått ny sjef? Faremo svarte at de vil merke at vi vil satse mer på beredskap og politiet. Det blir både mer fokus, mer ressurser og mer utstyr i forbindelse med dette osv. Det var store ord men i dag vet vi egentlig svaret. Store planer, uferdige prosjektet og en haug av uløste oppgaver. Faremo var veldig tafatt og vil gå inn i historien som de kriminelles gode venn og støttespiller.

Når det kommer til innvandringsfeltet vet vi at dørene stod på vidt gap. Alle som ville kunne komme til Norge. Asylkjeden er en vandrende utfordring hvor vi har 5.000 mennesker som skulle vært sendt ut av landet, og som sitter i asylmottak. Grete Faremo tok ikke tak i dette. Skulle tro at den rødgrønne-regjering hadde vegring mot å bruke penger på viktige saker. I dag ser vi at dette stemmer.

Den nye leder for justiskomiteen heter Hadia Tajik som er fra Arbeiderpartiet. Ser vi henne som den nye justisminister i en ny Rødgrønn/Arbeiderparti-regjering ?

Kan man forsvare et OL i 2022?

I kommune-Norge kutte det i velferd over en lav sko i disse dager. Samtidig sitter mange kommuner med stor gjeld, for å holde tritt i velferdsutviklingen. Pensjonister og uførepensjonister opplever kutt i fremtidige pensjoner etter at ny pensjonsreform ble innført i 2005.

Skattefrysvedtaket fra 2004 – som Høyre sørget for, skatte- og avgiftslettelser begynner å virke. Den offentlige fattigdommen øker, fordi den offentlige økonomien ikke vokser tilsvarende som den private økonomien.

Til tross for denne utviklingen i velferdsordningene rundt i landet, vil Oslo kommune at Norge skal søke om å avvikle et nytt OL i 2022. Ikke nok med det, så langt er det bare innbyggerne i Oslo som har fått uttalt seg i dette spørsmålet i form av en avstemning. I Norge gjelder visst demokratiet bare folk i Oslo i OL-spørsmål???

Et utvalg har beregnet at et OL i 2022 vil koste ufattelige 21 700 000 000 offentlige skattekroner. Et tall som kan bli vesentlig høyere. Til sammenligning er ikke Oslo kommune så god til å beregne denne type kostnader. Ny Holmenkollen skulle koste mill kr når fornyelsesvedtaket ble vedtatt – sluttsummen endte på ca 1,7 mrd kroner.

Antall sysselsatte i Norge er beregnet til i underkant av 2,6 millioner. Det betyr at i snitt vil hver arbeidstaker i hele Norge må bidra med ca kr 8 400 skattekroner til et OL i 2022 – bare for at den rike eliten skal få seg en idrettsfest for seg og sine forretningsforbindelser. De samme rike som har fått skatte- og avgiftslettelser i bøtter og spann av Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen. Erfaringen fra OL på Lillehammer i 1994 først og fremst ble en idrettsfest for de rike. Det finnes ikke noe argument som kan forsvare en slik sløsing med offentlige midler – og som ensidig går til utvikling av Oslo.

Ut fra ovennevnte mener jeg at man ikke kan forsvare et nytt OL i 2022. Felleskapet må settes foran private forlystelser forbeholdt noen få!

Hvorfor er ikke Erna Solberg opptatt av fattigdom og utenfor skap?

Den 8. desember kunne vi lese den triste historien om at det var invitert til bursdagsselskap – hvor ingen kom. Skuffet måtte to gutter gå til sengs uten at noen kom til det som skulle være årets store dag for dem. Saken utløste heldigvis en debatt om den skjulte mobbingen – saken rører oss alle. Men hvor går veien videre?

Vår «Se og hør» statsminister, Erna Solberg (Høyre) var raskt ute og kommenterte denne saken, og uttrykte seg gjennom «morsfølelsen». Hvorfor? Jo, selvsagt dette gir «positiv» omtale, og en sak som kanskje gir noen vekttall på gallupen. Men hvor dypt stikker det?

Det er en sak som stikker langt dypere enn de to 8 åringene, og det er fattigdom.
I august skrev en 15 år gammel gutt i Aftenposten om at han var «lei av å være fattiglus». Den 15 år gamle gutten skrev om at han aldri har kunnet ha bursdagsfeiring på grunn av fattigdom, og fordi han og moren eller ikke hadde plass til å invitere til en bursdag. Rommet hans var så lite at han bare kunne ha en på besøk av en lekekamerat ad gangen – skrev han videre.
Mens klassekameratene alltid reiste på ferie/ turer som de fortalte om, hadde han aldri opplevd det. Faren hadde han ingen kontakt med, fordi farens nye familie kompliserte det mv.
Hvor var/ er Erna Solberg når denne saken sto på trykk? Fraværende selvsagt. For det første – den saken sto ikke på førstesiden i borgerpressen i form av store oppslag. For det andre – fattigdom og økte forskjeller virker til å være en del av Høyres (og Fremskrittspartiets) politikk. Det er bare å se på hvem som får store skattelettelser og ikke så leser man den tegningen. Mens de rike får store skattelettelser, får arbeidstakere/ trygdede bare smuler som ikke engang kompenserer for prisøkningene som kommer som en følge av skattelettelsene (bortfall av offentlige ytelser).

Foreldre i mange skoler tar opp dette med bursdager når barna begynner på skolen – hvor det settes en standard om at det er foreldrenes ansvar å sørge for at barna blir invitert i hverandres bursdager. Aller helst skal man invitere hele klassen de første årene på skolen. Men allerede her kan man lese hvem sine barn man kan påregne kommer på bursdager, og hvilke barn man må regne at ingen blir invitert til. Barn fra fattige hjem – ofte barnerike hjem – har små/ingen økonomiske muligheter til å invitere en klasse med opptil 30 ellever hjem til seg. Det betyr at de samme barna heller ikke kommer i klassekameratenes bursdager – oppmerksomhet (gave) til opptil 30 medelever er også en kostnad for dem som lite har. Min påstand er at problemet med fattigdom og utenfor skap er minst like stor som skuffelsen til de to åtteåringene opplevde – hvor ingen kom til bursdag.

Vi er blitt et forbrukssamfunn, hvor vi skaper fattigdom. Markedskreftene (høyrekreftene) setter privat velferd foran fellesskap. Vi flaskes opp med at vi skal handle der det er «billigst» – dvs der hvor arbeidstakerne får stadig dårligere lønns- og arbeidsvilkår (lønninger presses ned/ utstrakt fagforeningsknusing mv). Det vil si – i virksomheter hvor man er dårligst på å fordele av overskuddet som skapes.

Vi flaskes opp med at alle må bruke anbud/ privatisering fordi det er «billigst og best». Norge har gått fra å være et demokrati, over til å bli et «billigste anbud-/ pr-byrå demokrati. Det betyr at offentlige penger ment for ytelser til fellesskapet for det meste går til private spekulanter i form av store utbytter på anbuds- og privatiseringskontrakter. «Billigste anbud» genererer utstrakt bruk av arbeidstakere på sosial dumping kontrakter (ofte slavekontrakter), «Adecco-tilstander» – slik vi husker det fra et pleiehjem i Oslo som drevet av private gjennom et prosjekt med offentlig privat samarbeid (OPS), osv.

Det er logisk – når arbeidstakere og trygdede får mindre kjøpekraft på grunn av dårligere lønns- og arbeidsvilkår, og pensjoner/ uføretrygd på den ene siden, generer det større fortjenester til grådige spekulanter på den andre siden. Det er dette systemet som skaper økte forskjeller og mer fattigdom.

Lavere lønninger (mindre å betale skatt av), privatisering av viktige offentlige inntektskilder, økt svart økonomi mv på den ene siden, parallelt med store skattelettelser til de rike, skattefrysvedtaket fra 2004, fri flyt av kapital til skatteparadiser/ hemmelig kontoer (kapitalflukt) mv på den andre siden – gir oss en svekket offentlig økonomi. Det betyr lavere ytelser/ kutt i pensjoner, sosialstønader og andre trygder, og det betyr at det offentlige får mindre penger til å investere i ny infrastruktur nye arbeidsplasser). Dette systemet generer mer fattigdom og utsikter til økt arbeidsledighet.

Når statsminister Erna Solberg (Høyre) spiller på «morsfølelsen» ovenfor to skuffede åtteåringer som ikke fikk besøk på sin bursdag (en sak som fortjener all oppmerksomhet), hvor er Erna Solbergs i forhold til fattigdom og utenfor skap (som fortjener minst samme oppmerksomhet)? Inntil Erna Solberg viser sitt ansikt her, betrakter jeg hennes utspill 8. desember som et «Se og hør» utspill.

Kanelforordningen

29.11.2013 kunne vi lese at flere av baker varene i Norge kan bli stoppet. Årsaken er at de inneholder for mye kanel. Det skuldes stoffet kumarin, som i store mengder kan være skadelig for leveren. EU har satt grensen til maks 15 milligram kumarin per kilo bakst.
Denne forordningen er allerede en del av EØS-avtalen, og er derfor bindende for Norge.

Jeg skal ikke bestride legevitenskapen hvor det hevdes at kanel kan ha negative innvirkninger på indre organer. Men jeg har til gode å høre at folk har helseproblemer, eller et avhengighetsforhold (misbruk) begrunnet i bruk av kanel i ulike bakervarer, grøt og lignende.

Det man imidlertid vet noe om fra legevitenskapen, er at alkohol, tobakk, narkotiske stoffer som i enkelte land er legalisert (misbruk), kan ha negative påvirkninger på kroppen, og faktisk forårsake tilfeller av avhengighetsforhold.

Mitt spørsmål blir da; Hvorfor kommer ikke EU med forordninger knyttet til alkohol, tobakk og narkotiske stoffer på tilsvarende måte? Kan det skyldes at kapitalen har for mye makt over demokratiet og politikerne? Rusmidler representerer store mengder både hvit og svart økonomi globalt sett.

Satt på spissen – så skal EU bestemme at jeg maks kan ha 15 milligram kumarin per kilo bakst – mens jeg kan gå på puben/ baren i drikke meg døddrukken uten at EU har noen forordning om helsemessige konsekvenser av å gjøre det. Jeg velger å tro at rusmisbruk representerer et langt større samfunnsproblem enn «kanel-kick» i befolkningen?

Kanelforordningen setter EU og EØS-avtalen i et heller komisk lys. Men markedsliberalisme (høyrepolitikk) i EU, viser seg å ligne mer på en «komikveld på fjernsynet», enn det politiske hensynet til de mange sosiale problemene som hersker i EU i form av underskudd på offentlige budsjetter, arbeidsledighet, finans-, gjelds- og bankkriser som rammer arbeidstakere og trygdede. Det er disse utfordringene som burde komme først – før man forsøker å stoppe deler av bakerbransjen.

David Kvebæk.

LILLESTRØM: Den anerkjente familieterapeuten David Kvebæk døde natt til søndag, 80 år gammel.

Det opplyser familien til NTB.

Kvebæk var med å bygge opp familieterapien ved Modum Bad og er blant annet kjent for å være en av de første som tok i bruk ordet «selvfølelse» i Norge.

Han har skrevet 15 bøker og publisert over 1.000 artikler. I 2010 ble han hedret med Kongens Gull for dette arbeidet.

Kvebæk hadde en mangfoldig yrkeskarriere som tømmerfløter, elektriker, prest, forfatter, foredragsholder og kunstner. Han ble ordinert prest i Metodistkirken.

Hans store interesse for psykiatri og samliv gjorde at han havnet som ledende familieterapeut under oppbyggingen av familieterapien ved Modum Bads Nervesanatorium.

På slutten av sin arbeidskarriere jobbet David Kvebæk med personal- og lederutvikling i eget konsulentfirma. I år 2000 pensjonerte han seg og debuterte som kunstmaler, 60 år gammel. (NTB)

David har jeg kjent i mange år, helt fra tiden på Modum Bad, senere som sjef ved Ringerike Familievernkontor. Jeg reiste rundt med ham i et foredrags serie, som het våre hjem.
Vi vart gode venner og ingen har lært meg mer i livet, enn den mannen.
Er også så heldig at jeg har fått et av hans malerier. Og jeg har brukt han som eksempel, under mange av mine innlegg på Origo. Han drev også INSAM, institutt for samliv. Og han ble brukt jevnlig av norsk næringsliv til lederopplæring.

Jeg møtte han for ca 5 år siden, men har siden ikke hatt noen kontakt med ham.
Guds fred over Davids gode minne.

Bemanning på sykehjem nå i Julen ?


Leser på TV2.no en artikkel datert Fredag 23. august 2013, at i hvert fylke i Norge er det et pasientombud. Disse har staten har satt til å blant annet passe på at våre eldre får den behandlingen de har krav på. Samtlige 18 pasientombud slår alarm om norske sykehjem.

Rapporter forteller om «Eldre som blir bedt om å tisse i bleien sin», «lovbrudd hver eneste dag», «uforsvarlig behandling», «feilmedisinering og ulovlig bruk av tvang» og «ressursmangel».

Nå er vi midt i Julestria og media bør denne gang undersøke ressursene på sykehjem mellom Jul og nyttår. Her vil de finne store mørketall. Er det nok pleiere som er på jobb i Sarpsborg ? En avdeling har gjerne 3 pleiere som skal stelle i stand Jul for 24 pasienter, alle med forskjellige behov. Det sier jo seg selv at det blir litt for amputert.

Norsk eldreomsorg er ikke bare en solskinnshistorie.

Med døden som følgesveen.

Etter mange tøffe diskusjoner her på Origo. Så har jeg lyst til og skrive litt om mitt liv og virke.
Overskriften er tøff, men mange ganger har jeg følt, at det er virkeligheten. De siste 25 årene har jeg jobbet med rusmisbrukere, men også med andre grupper med psykiske problemer.
Da har man ikke fast kontortid, men må ta problemene der og da. Og det er ikke få jeg har jobbet med som har dødd av overdose, eller har tatt sitt eget liv. Livet har blitt for tøft.

Men jeg tror også jeg har reddet noen liv, ved og stille opp både med samtaler og hjulpet til med økonomi, ikke med egne midler, men med hjelp til saksbehandling. Men jeg har gjort mye arbeide gratis, de det gjelder har ikke noe og betale med.

Det har noe med mitt kristenliv og gjøre. Når mennesker kommer så langt ned, så er håpet : Jesus du er det eneste håpet vi har, mennesker, familie, arbeidskamerater og venner svikter. Vi har ikke noe mer og leve for. Da er ikke heroin sprøyten langt unna, enn andre former for farlig rus.

Eller det kan være minstepensjonister, som sitter alene, de har ikke råd til mat, men noen velger faktisk og slutte og spise. Det er ingen som er glad i oss lenger. Og det er ikke plass til i oss i sykehjemmet.

Det har blitt mange begravelser dessverre. Og en sang som går igjen er : I himmelen skal ingen mer gråte, når alle frelste er berget i havn. For meg, en god og trygg opplevelse. De går over til en ny og bedre verden, uten sorg, smerte og pine.

Nå har vi tøffe debatter her på Origo, om politikk, pensjoner og rettferdig fordeling.
I vårt land har de aller fleste det bra, uansett hvem som styrer. Og vi er blitt et samfunn full av utakknemlighet. Egoisme og personlig vinning er blitt det som teller mest.

Hvorfor har vi blitt slik ? I dag sitter millioner av millioner mennesker i flyktning leire, uten medisiner, vann og mat. Hva klager vi egentlig for, vi som har stort sett alt vi trenger.

Om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og gir mitt legeme til og brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

Kjærligheten er tålmodig, er velvillig .Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp.

Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.

Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Personlig så håper jeg, at jeg får leve noen år til, men jeg er ikke redd for og dø.
Men, døden er alles følgesvenn, gjennom hele livet. Vi må lære oss og ta en dag av gangen og være fornøyd med det vi har. Vi får igjen ting med oss ditt vi går, synger en svensk trubadur.

GOD JUL.

2013 - Annus Horribilis for klimaalarmistene

2013 må fremstå som et skrekkens år for enhver CO2 entusiast. Stikk i strid med IPCC rapportene fra 90-tallet, markerer 2013 en 17 år lang periode uten global oppvarming. I tillegg har vi fått ny isrekord i Antarktis. Arealet av sjøis er nå det største siden NASA startet med satellittmålinger i 1979.

I Arktis er heller ikke nyhetene spesielt bra for klimaalarmistene. For 5 år siden spådde Al Gore og hans venner at “..innen 2013 vil hele iskappen på Nordpolen ha forsvunnet”. I stedet har en duknakket Gore fått se voksende ismasser som i dag dekker et større område enn da han kom med disse spådommene i 2008. I år måtte James Hansen, Al Gore’s egen klimaguru og “skrekkdoktor”, også krype til korset og innrømme at den varslede temperaturøkningen har uteblitt.

2013 ble også året hvor flere større mediehus som har støttet teoriene til IPCC – eksempelvis The Economist, Reuters og London Telegraph – krøp til korset og innrømmet at “..vitenskapen rundt global oppvarming er mangelfull”. The Economist gikk et skritt lenger og satte klimamodellene på “negative watch”. Vitenskapelige studier som antyder at vi går inn i en periode med global nedkjøling – og som forskere i frykt for å bli idiotforklart hadde “plassert i skuffen” – er hentet frem igjen og blitt presentert i beste sendetid av den kanskje mest apokalyptiske av alle, selveste BBC.

Her hjemme maler imidlertid CO2-entusiastene videre som forvirrede sjeler som begjærlig sluker enhver kommentar som støtter deres forutinntatte holdninger. Noen går enda lenger, og produserer påstander hinsides enhver fornuft. I så måte fremstår Rasmus Hanson i MDG som et godt eksempel. I beste sendetid på NRK hevdet han at Norge har direkte skyld i tyfonen på Filippinene. Likevel forventer han visstnok å bli tatt seriøst.

La oss håpe politikerne våre snart våkner – og at vi får et nytt år med mer edruelige holdninger i forhold til klima og miljø.

SP sitt interne ekle oppgjør med siste valgkamp!!!

Det har endelig kommet en intern rapport om valgkampen i Senterpartiet hvor den sittende lederen Navarsete får hudflettende kritikk fra 4 av 10 fylkesledere innen partiet! Med dette viser faktisk SP litt av sitt ekle sanne jeg – de fortsetter å kjønne politikken på en meget usympatisk måte. De to andre nestlederne i partiet Borten Moe og denne Slagsvold Vedum fremstår som sterke menn fra store gårder med meningers mot og mer i tråd med det SP står for solid, trygt og mandig – mens Navarsete fremstilles som mer tafatt, nervøs og usikker i debatter og i fremstilling av partiets politikk!
Her er vi ved kjernen i denne rapporten – den er kjønnet og brakt ut på et sidespor og som sådan ikke helt troverdig og redelig! Menn er det som hersker i dette partiet og er lite gentlemen!
På den annen side har Navarsete måttet slite med kjønnsdiskrimineringen i dette partiet samtidig som hun har forsøkt stå for en mer ukjønnet politikk i partiet – som til de grader har dette med i sine underliggende merkverdige innstillinger til dagens moderne politikk – da en prøver fremstille SP også skal stå for litt mer moderene tilpasset politikk! Det er så voldsomt umusikalsk – og SP fremstår derfor som usikre, tafatte, proteksjonistiske og egoistiske storbønder med alt det usympatiske som det medfører! Det har dessvere blit helt feilaktig rent politisk! Borten Moe og denne Vedum Slagsvold fremstår også som mer og mer selveiende og svært breiale storbønder – og ikke særlig sympatiske i forholdet til kvinner i norsk politikk! Når vil de endelig lære å oppføre seg skikkelig før de ødelegger SP helt? Jeg bare spør?
Her er en artikkel om denne saken – jf
SPs kjønnede politikk

Olav Thon får kritikk uansett hva han gjør.


Olav Thon, en sindig milliardær, er Norges rikeste mann. Han er den som betaler mest i skatt og den som har største formue. For meg virker det som at det ikke er lov å være rik og suksessfull i Norge. Olav er kritisert for å betale lite skatt, selv om han er den i Norge som betaler mest skatt. Han fikk kritikk før Stortingsvalget for å støtte Frp økonomisk i valgkampen. Etter at Olav Thon gikk ut og sa han ville gi bort sin formue fikk han kritikk for det også. WTF ??

Nå er det på tide at folk begynner å gå i seg selv. La folk få gjøre hva de selv vil med sine penger. Slutt å være så misunnelig på andre. Betal din skatt med glede og la andre få gjøre det samme. Rett og slett hold godt KJEFT !!

VI KREVER GRANSKING AV BARNEVERNET .

Oslo S – Regjeringsbygget

Vi håper at så mange som mulig stiller på Regjeringsbygget 13. desember 2013
for å bli med på overrekkelsen av underskriftskampanjen vi har hatt gående!

Solveig Horne hadde dessverre ingen mulighet for å ta i mot oss denne dagen , så vi blir møtt av politisk rådgiver Ronny Røste i stedet – tidspunktet er satt til klokka 14:30.

Tanken er å lage en markering rundt overrekkelsen, så vårt forslag er at vi møtes på Oslo S klokka 13.00, før vi med tente fakler går samlet opp Karl Johans gate og stopper foran Stortinget.
Fra kl 14.00 – 15.00 er alle samlet alle utenfor Stortinget , og vi tenner nye fakler mens de som skal overrekke underskriftene går inn.
Merk: Alle deltakere medbringer min. 2 fakler hver.

Jeg har søkt om tillatelse både fra Oslo Politidistrikt og Stortinget
om tillatelse til fakkeltoget.
Merk: Det er en selvfølge at vi viser normal folkeskikk.
VI TILLATER IKKE NOEN FORM FOR URO DENNE DAGEN.

Vi skal markere på en ryddig og grei måte at det er mange foreldre som ikke får se sine håpefulle gå i Luciatog denne dagen, og at mange barn må bære lyset og glitteret uten mamma eller pappa som stolt tilskuer.

Barn er også velkommen til å gå i fakkeltog med oss ♥

Media er informert og vi håper å se så mange som overhodet mulig
sammen med oss på denne helt spesielle Lucidagen i 2013

Rødgrønn skolepolitikk er dårlig iflg PISA


PISA-undersøkelsen fra OECD har som mål å kartlegge 15-åringers kompetanse og ferdigheter innenfor fagområdene lesing, matematikk, naturfag og fra 2012 også problemløsing. PISA-undersøkelsen gjennomføres hvert tredje år, og Norge har deltatt siden oppstarten i 2000. PISA-undersøkelsen ble sist gjennomført våren 2012, og resultatene fra denne undersøkelsen viser nå nedslående resultater.

Den norske delen av PISA-prosjektet er finansiert av Kunnskapsdepartementet. Utdanningsdirektoratet har gitt Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) i oppdrag å gjennomføre prosjektet.

Resultatet av 8 år med rødgrønn skolepolitikk viser at det nok en gang ikke står så bra til. Norske elever scorer under gjennomsnittet i matematikk og gjør det dårligere enn tidligere.

Uansett regjering vi har, ville de nok bruke PISA-rapporten for det den er verdt.

De rødgrønne og særdeles Sosialistiske Venstreparti har ikke klart å snu trenden i skolepolitikken, selv etter 8 år i en rødgrønn-regjering. Sosialistiske Venstreparti skryter på sine egne sider hvor flink de selv har vært i regjering. De skriver: SV mener at skolen skal gi kunnskap til alle barn og unge. Derfor satser SV på den offentlige fellesskolen. Gjennom åtte år i regjering har SV jobbet systematisk for å heve kvaliteten i den offentlige skolen slik at alle elever lærer mer. Disse 8 årene har vist at norske elever scorer under gjennomsnittet i matematikk. Hva har da de rødgrønne egentlig satset på ?

Videre skryter SV over hva de har gjort i regjering de siste 8 årene. De har sikkert gjort et eller annet de siste 8 årene, men som PISA rapporten viser – satset den rødgrønne-regjering på feil verktøykasse !!

Hvor pålitelige er PISA-undersøkelsene?

Høyre forsøker å gjøre et nummer av at norsk skole er på villspor, og at det står ille til med kompetansenivået i de norske skolene. Men er virkeligheten slik?

Spørsmålet er; Er det like konkurransevilkår i de 65 landene som etter sigende er med i denne PISA-undersøkelsen? Går alle elevgrupper, med ulike fysiske og psykiske forutsetningene, integrert i skolene på like vilkår i alle de 65 landene, eller er det forskjeller?

Vi skal være meget stolte av den norske skolen! I Norge integrerer vi alle elever så sant det er mulig i
En kollega fortalte meg på jobben i dag at noen hun kjente, bodde flere i år i et annet europeisk land. De fikk et barn som åpenbart slet med dysleksi (lese-, skrive og regnevansker). Foreldrene følte at tilbudet ovenfor slike barn ikke var tilstede på skolen i det landet de bodde i. Det resulterte i at de flyttet tilbake til Norge, hvor slike tilbud er en del av den ordinære skolen. En slik praksis er ikke nødvendigvis optimal for en PISA-undersøkelse, men er en stor berikelse for barnet med dysleksi, for skolen (medelevene), og for samfunnet.

Som jeg skrev i går på min blogg; I Norge har vi en inkluderende skole, hvor alle er med. Det gjør at de med skrive-, lese- og regnevansker, fremmedkulturelle, funksjonshemmede m.fl. går på samme skole. Slik er det ikke i alle land som er med i PISA-undersøkelsen. Derfor er ikke bildet som PISA-undersøkelsen viser reelt.

Hvordan hadde norske testresultatene blitt om alle landene som er med i undersøkelsen hadde en like inkluderende skole som den norske? Den skolen som Fremskrittspartiet- og Høyre vil bryte ned til fordel for private som vil ha sugerør inn i de offentlige pengekassene, ved å skille ut de «beste elevene».

I mediene er det fremkommet påstander om at mange skoler går på «tå hev» av frykt for å score dårlig på ulike tester og prøver som gjennomføres med jevne mellomrom. Det har gitt utslag i at faglige svake elever slipper/ holdes vekk fra å delta på testene. Dette i den hensikt å forsøke øke snitt-tallet/ eller risikere å havne på jumboplass i undersøkelsen.
Fra private skoler i Sverige er det fremmet påstand om at de pynter grovt på karakterresultater til elevene for gjennom juks å skape et godt omdømme for skolen.
Det er også påstander om at lærere driver nærmest et puggregime i forkant av slike tester. Det vil si at viktige lære mål settes til side i et forsøk på score godt på en test.
Har vi noen garanti for at dette ikke forekommer? Kan det være slik at enkelte land er bedre/ verre enn andre på slike uredeligheter?

PISA-undersøkelsene viser i hvert fall to ting.
Det ene er at privatisering av skoler er ingen løsning – det viser resultatene fra Sverige oss.
Det andre er at Høyre forsøker å mistolke undersøkelsen i verste mening – antakeligvis i den hensikt å skaffe flertall for sitt syn – den som Sverige har bommet så radikalt på.

For Høyre og Fremskrittspartiet dreier alt seg om et «marked» – ikke om felleskap og felleskapet. Om Fremskrittspartiet og Høyre faktisk er opptatt av å skape gode resultater på undersøkelser, så handler det om økt kvalifisert lærertetthet i overfylte klassene, klasserom med godt inkluderende arbeidsmiljø, og å arbeide for like/ rettferdige konkurransevilkår nasjonalt og internasjonalt på de ulike testene.
en felles skole. Det gir mangfold, det skaper integrering, og det skaper inkludering. Det at man følger denne praksisen, kan selvsagt bidra til å dra totalresultatet litte grann ned på PISA-undersøkelsen – som en liten minus. Men på den andre siden viser tallene viser grovt sett det faktiske nivået på alle landets elever – uavhengig av fysiske og psykiske forutsetninger.