Viser arkivet for april, 2014

1. mai 2014

Til 1. mai 2014 – frihet, likhet og brorskap

I år feirer vi at Grunnloven er 200 år. Den stadfester Norges suverenitet. Grunnlovens § 110, annet ledd slår fast at arbeidstakernes medbestemmelsesrett på arbeidsplassen. Med ord – arbeidstakernes medbestemmelsesrett er en grunnlovsfestet rettighet.

Veien frem til at arbeidstakere fikk stemmerett i Norge var lang. Først handlet det om at arbeidstakere og arbeidstakernes barn måtte få en rett til skolegang for å lære og lese og skrive, for å kunne hevde sin rett. Deretter handlet det om at arbeidstakere måtte få stemmerett ved valg (menn fikk det i 1888, kvinner i 2013). Og selvsagt handlet det om at arbeidstakerne måtte inn i maktens korridorer for å påvirke at arbeidstakere ble hensyntatt ved utarbeidelse av lovgivningen og utbygging av landet.

Frem til 1888 var det kapital- og jordeiere, og de med utdannelse som hadde stemmerett i Norge. Arbeidstakerrettigheter og arbeidstakernes sosiale kår ble ikke spesielt godt ivaretatt av de som satt med makt. De satte private interesser og grådighet foran felleskapets interesser og sosial utjamning.
I 1887 ble Det norske Arbeiderpartiet stiftet som arbeidstakernes parti – nettopp for å kunne gi fagbevegelsen påvirkningsmuligheter på Stortinget. Partiet be stiftet av 19 fagforeningsledere. Under fanen «Frihet, likhet og brorskap» voks velferdssamfunnet gradvis frem.

Det var først etter at Arbeidstvistloven kom i 1915 at arbeidstakernes medbestemmelse for arbeidstakere begynte å ta form, en reform som senere utviklet det vi kaller den norske modellen – en modell som har vært en suksess både samfunnet og det norsk arbeidsliv. Trepartssamarbeidet består i at arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, sammen med offentlige myndigheter har gått sammen om viktige arbeidsliv- og velferdsreformer som alle kan nyte godt av i dag.

Hva med medbestemmelsene til arbeidstakere i dag? Den er utfordret på mange fronter. Målet for det norske samfunnet må fortsatt være at ulike befolkningsgrupper blir rimelig representert i alle demokratiske fora hvor de har interesser, og at vi har et inkluderende samfunn. Det handler om reelle påvirkningsmuligheter og medbestemmelse. I det offentlige rom utfordres denne målsettingen.

Det er min påstand at markedsstyringen, kapitaleiere og spekulanter har som formål å begrense arbeidstakernes rettigheter, både gjennom å endre lover og gjennom internasjonalisering av arbeidslivet. I mange virksomheter kreves det at arbeidstakernes skal yte, og yte, mest mulig – men skal verken bli sett eller hørt, eller delta med medbestemmelse. Det er en trist utvikling. Vi opplever arbeidstakeren som bli målstyrt og/ eller overvåket. Noen steder settes det sågar karakterer på arbeidstakernes innsats – hvor arbeidstakere som gjør sin plikt og tier for høye karakterer – mens arbeidstakere som gjør sin plikt, men krever sin rett, får lavere karakterer. Karakterene settes av ledere som opptrer både som leder, kravsetter, sensor og dommer ved fastsettelse av karakterer. Tillitsvalgte som undertegner tariffavtaler som er dårligere enn lov og avtaleverk blir flere steder ansett som «samarbeidsvillige», mens tillitsvalgte krever at lover og avtaler blir etterlevd blir ansett som «lite samarbeidsvillige og vanskelige» – og får karakterer etter det.
Er det slike forhold som fremmer medbestemmelse slik det er nedfelt i Grunnloven??

Opprettelsen av bemanningsbyråer er en virkelig farlig konstruksjon i forhold til at arbeidstakere skal ha medbestemmelse. Adecco-skandalen ved Ammerudhellinga sykehjem for en tid tilbake avdekket nettopp det. Arbeidstakere måtte sove garasjeanlegg, i biler, og de ikke den betalingen de rettmessige skulle tilkomme. Hvorfor? Jo, av frykt for konsekvensene for egen fremtid (varslere risikerer å bli utestengt fra arbeidslivet for all fremtid). Heldigvis ble denne skandalen avslørt, og hvor arbeidstakerne fikk en hvis oppreisning.
Generelt er fryktbasert ledelse fått bre om seg etter at arbeidsmarkedet ble liberalisert for noen år tilbake.
Enkelte bemanningsbyråer operer som en slags børs, hvor arbeidskraft omsettes uten medbestemmelsesrettigheter – ofte i form av kontrakter med sosial dumping, og i noen tilfelle med kriminelle bander som står bak.

Politikere, kapitaleiere og spekulanter bruker oftere og oftere pr-byråer og konsulenter til utredningsarbeider – utredninger som i ettertid ikke åpner for at arbeidstakerne får verken påvirkningsmuligheter og deltakelse i forberedelser eller beslutningsprosesser.

Kapitaleiere og spekulanter – rikmannsklubber – inviterer til lukkede konferanser med motto eksempelvis som «Det tar bare en generasjon å forandre en nasjon», sammen med blant annet pr-guruen Hans Geelmuyden». Hva slags (underskudds)demokrati er det vi vil ha i fremtiden? Er det bare de ned penger og pr-bransjen som skal lage utspill, styre og utvikle Norge? Poenget er at det er et politisk ansvar å skape balanse mellom interessegrupper for hvordan samfunnsutviklingen skal foregå.

I økende grad møter arbeidstakere nærmest et slags yrkesforbud i den forstand at stadig flere jobber forbeholdes personer de med høyere utdanning. Det vil si at personer i maktposisjoner og stillinger knytter nokså ensidig til seg bare personer med høyere utdanning i viktige stillinger og posisjoner som driver med utredningsarbeid som påvirker samfunnsutviklingen. Det kan bety en utvikling hvor det oppstår en ubalanse i medbestemmelse mellom de som har utdanning og ikke. Det må være et felles samfunnsansvar å rekruttere bredt i befolkningen til valglister både til Storting, fylkesting og kommunestyrer og andre viktige organer/ styrer.

Innen det offentlige byråkratiet/ administrasjon, ser vi en tilsvarende overrepresentasjon av stillinger tilsiktet personer med høyere utdanning. Det samme gjelder til ledelse og administrasjon innen annen virksomhet. Det medfører personer i posisjoner er i ferd med å skape et klasseskille i den forstand at arbeidstakere riktig kan får uttale seg i saker – men ofte er det som å rope i skogen. Meningene blir sjeldnere og sjeldnere hensyntatt. I tillegg er det slik at økonomi (krav til effektivitet/ fortjeneste) gjør at arbeidstakere og deres tillitsvalgte mange steder får færre og smalere arenaer å utøve medbestemmelse på – hvis de i det hele tatt får delta.

Leder for tankesmia Agenda uttrykte det slik når de skulle ansette bare medarbeidere med høyere utdanning; «Dette er stillinger som skal være nært knyttet opp mot universitetsmiljøer, og i den forbindelse ser vi det som viktig at våre fagledere snakker samme språk som disse miljøene». Med andre ord; Et av argumentene for at arbeidstakere ikke kunne få stemmerett (medbestemmelse) i mangel av lese- og skrivekunnskaper. Nå er argumentet at de uten utdanning ikke får være med i viktige arenaer for medbestemmelse og meningsdannelse ikke får være med fordi «vi ikke snakker samme språk».

Jeg vet ikke hvilket språk de med høyere utdanning snakker seg imellom, men i land hvor det finnes uttalelige språk og befolkningsgrupper opphever man ikke at medbestemmelsesordninger forsvinner på grunn av forskjellige språk – eksempelvis ved valg på nasjonalforsamlinger o.l.

I dette bildet mener jeg at frihet, likhet og brorskap fortsatt har en berettigelse i dag som tidligere – for en rettferdig fordelingspolitikk! Kampen om arbeidstakernes rett til medbestemmelse er en sak det er viktig å kjempe for – for å kunne bevare samfunnets mangfold og inkludering, og for å hindre økte forskjeller.

Arbeidstakernes medbestemmelse er Grunnlovsfestet – den retten kan bare opprettholdes gjennom at arbeidstakere står opp forsvarer både den, og trepartssamarbeidet/ den nordiske modellen. Det er vårt felles ansvar å forsvare den!

Ha en riktig fin 1. mai!

Politi og rettsvesen. En gode for folk flest, eller ?

Politiet og rettsvesenet, skal være de første til og hjelpe oss Norske statsborgere, men er de virkelig det. Sak etter sak som rammer den vanlige mann og kvinne i såkalt hverdagskriminalitet, blir henlagt eller aldri oppklart. Når det offentlige anmelder, så blir det som regel sak ut av det.
Men hvis noen anmelder det offentlige blir saker henlagt, eller henvist videre til Tingretten.
Eller du hyrer dårlige advokater som er mest opptatt av og tjene penger.
Er du resurs svak, eller mangler midler, har du ingen muligheter og saksbehandlings feil og korrupsjon gjort av det offentlige, blir skjøvet under teppe.
Dette er ikke et demokrati verdi, og kan føre til en rekke personlige tragedier.

Hvorfor får de som har de største og alvorligste lovbruddene, de beste advokatene.
De mottar jo penger fra staten. Nokas-ranet er et eksempel.
Dette er en trend som ble mer og mer synlig under Regjeringen Stoltenberg.
En av oppgavene til den nye regjering, må være og sikre lik rettsikkerhet for alle

Var det likegyldigheten som vant?

Regjeringen har bestemt seg for at de ikke vil møte tidligere Nobels fredsprisvinner Dalai Lama offisielt når han besøker Norge om kort tid.

Regjeringen begrunner standpunktet med at de (trolig og urealistisk) mener det vil blidgjøre Kineserne i forhold til det kjølige forholdet som har vært etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen. Regjeringen viktigste mål er å komme i dialog med et av verdens mest undertrykkende regime heter det. Dialog med Kina er med andre ord viktigere enn menneskerettigheter. Ikke uventet standpunkt fra en markedsliberalistisk blå-blå regjering.

Men kan noen dokumentere at menneskerettighetene historisk er blitt forsterket når små land har hatt dialog med de som historisk har vært blant verdens verste despoter?

I 1986 fikk Elie Wiesel Nobels fredspris. Elie Wiesel huskes best for utsagnet «likegyldighet er folkets verste fiende» – med tilbakeblikk på hvordan Adolf Hitler kom til makta – nettopp ut fra at folk var likegyldighet til den utviklingen som skjedde fra 1933 og frem til 1939 da krigen brøt ut. Prinsipielt bør det utsagnet aldri gå ut folks minne – om man skal unngå at historiske feilgrep skal gjøres på nytt.

Nobelkomiteen tok et standpunkt i 2010, når de gav fredsprisen til Liu Xiaobo. Man kan være enige eller uenige i utvelgelsen – men den er nå engang tatt.
Når Norge har oppgaven med å dele ut denne prisen, må det også forplikte å kunne forsvare den i ettertid.

Har Liu Xiaobo fått noen forbedringer i fengsel – en straff han er idømt til ut fra at han har kritisert kinesiske myndigheter etter at verdenssamfunnet hyllet ham for utmerkelsen? Fengsling som blant annet har sin begrunnelse i Xiaobos kritiske uttalelser om Kinas mangel på menneskerettigheter? Jeg har ikke registrert det.
Er likegyldighet i forhold til brudd på menneskerettigheter det rette signalet fra norske myndigheter ovenfor Kina da? En likegyldighet som går på både brudd på menneskerettigheter og en likegyldighet til fredsprisens betydning?

Vi har sett hvordan spekulanter og investorer gjennom flere år har flagget ut norske arbeidsplasser/ virksomheter, oppfinnelser og kompetanse utviklet av norske arbeidstakere til Kina – tiljublet av markedsliberalistiske politikere. Hvorfor flyttes virksomhetene? Selvsagt handler det om økte fortjenester i et regime hvor de får hjelp av myndighetene til å undertrykke arbeidstakere, forurense uten konsekvenser, billige råstoffer, og ingen sosiale forpliktelser for øvrig osv.

Blant de som har etablert seg i Kina, er noen av sponsorene som gav pengestøtte til Fremskrittspartiets og Høyres sin valgkamp i 2013. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvilke interesser som står bak regjeringen standpunkt i denne saken. Historisk har politiske forretningsinteresser til de rike står milelangt over hensynet til menneskerettigheter.
Så klønete og stotrete som representanter fra regjeringen har uttrykt seg i Dalai Lama saken på fjernsynet – viser at her snakkes det ikke fra hjertet – men ut fra helt andre hensyn.

Arbeidstakerrettigheter er generelt Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen ikke opptatt av, godt støttet av partiene Venstre og Kristelig folkeparti. Det kom til uttrykk den 24.04.2014. Arbeiderpartiet fremmet ti tiltak for å bekjempe sosial dumping og kriminalitet i transportsektoren – forslag som ble nedstemt av de borgerlige partiene. Når arbeidstakerrettigheter ikke betyr noe i Norge – kan man anta at de borgerlige partiene er ganske likegyldige i forhold til arbeidstakerrettigheter i Kina.

Det er ganske påfallende at regjeringen velger å kalle inn til pressekonferanse for «å tilbakekalle reservasjonsrettsaken» knyttet til abortspørsmål – 5 dager før høringsfristen på forslaget går ut – og uten å fremme noe nytt forslag. Dette er selvsagt fordi de vet at «Fremskrittspartiet-/ Høyrepressen» da vil sørge for å fjerne fokuset vekk fra menneskerettighetsspørsmål over til saken om reservasjonsrett.

Statusen så langt etter regjeringsskifte høsten 2013, er Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen fremstår som den svakeste regjeringen Norge noen gang har hatt.
Snakk om knefall i forhold til kinesiske myndigheter. Kinesiske myndigheter kommer trolig aldri til vektlegge Norge noen betydning etter dette knefallet – Norge gjør jo bare alt det Kina sier vi skal gjøre.

Jeg registrerte fra en representant for kinesiske myndigheter uttalte at Kina ikke kom til å tolerere at Norge i fremtiden gir fredsprisen til dissidenter – underforstått at kan få store konsekvenser om det skulle skje. Skal regjeringen gjøre knefall her også? I tilfelle er bekymret over hva slags praksis som vil bli langt til grunn for utvelgelse av medlemmer til Nobelkomiteen. Kan vi risikere en praksis hvor kinesiske myndigheter krever Kina-vennlige representanter – nettopp for å unngå at flere dissidenter fremmes som kandidater til Nobels fredspris?

I dag er jeg ikke stolt av å være norsk – med norske verdier og holdninger.

http://www.aftenposten.no/meninger/Feighetens-hus-7542424.html#.U1qZIMpZrOU

BØR IKKE SENTRUMSPARTIENE FINNE SAMMEN IGJEN ?

I går fikk vi ny ledertrio i Senterpartiet. Vi ser i dag signaler på, at mange av deres velgere, ikke er så begeistret for et nytt rød/ grønt alternativ.

Det er da flere likheter blant Venstre, KrF og SP, enn det er med de blå/ blå og AP.
Sentrumspartiene til sammen, vil være atskillig større, enn FrP.

1. Distrikts Norge vil tjene på et nytt samarbeide. Dagens regjering vil av befolke lands kommuner ytt liere.
2.Små og mellomstore bedrifter, vil få bedre rammebetingelser, med et samlet sentrum.
3.Norsk jordbruk er viktig og opprettholde, gårdsdriften vil tjene på et sterkere sentrum.
4.Blandingsøkonomien er sentrumspartiene enig i, de vil være en garanti for at den opprettholdes.
5.Og jeg kan ikke skjønne annet, enn at sentrum ligger nærmere Høyre i sin politikk, enn det FrP gjør.
6. De gamle sentrumspartiene bør finne sammen igjen, og gå til valg i 2017 i samarbeide med Høyre.

Da vil både AP og Frp kunne holdes utenfor regjering, det er kanskje den beste løsningen for landet i sin helhet.

Bør ikke dette være et alternativ ? Jeg bare spør.

Sender barna til Afrika fordi norsk skole er for dårlig

Flere hundre norsk-somaliske barn er på lange utenlandsopphold i Somalia, Kenya og Egypt og Storbritannia fordi foreldrene deres skal være misfornøyd med den norske skolen.

Lenke til abcnyheter

Barneminister Solveig Horne er bekymret over at foreldre sender barna på skole i land som de selv flyktet fra.

Barneminister Solveig Horne (Frp) varsler at hun vil gi barnevernet mulighet til å overta omsorgsansvaret for barn som er registrert bosatt i Norge, og befinner seg ufrivillig i utlandet.

HVERDAGS REHABILITERING OG FRISKLIV SENTERAL I ELDREOMSORGEN.

Har hatt den gleden av og følge et prosjekt i to kommuner i overnevnte overskrift. Den har nu vart i 6 måneder.

Gruppen har bestått av hjemmehjelpen, fysioterapeuter, ergoterapeuter og kommunelegen.

De har forandret arbeidsoppgavene. Før så satt mange i en stol, der fikk de sine måltider.
Og ble stelt og dikket med.
.Nå må de ut av stolen, lage sin mat selv, hente avisen, og vaske seg selv, alt under oppsyn.
Og de kan bli hentet hjemme to ganger i uken, og komme til dagopphold, hvor de kan trene.
Og dit de kommer er det nesten like mye utstyr som på et helse studio.

Når de begynte så laget de en skala fra 1-12. De fleste lå da på 2 og 3.

Resultat: Nå seks måneder senere, ligger de fleste på fra 6 til 9.
De har til og med gått på butikken og handlet selv, noen av dem.

Evalueringen viser altså att : De eldre må lære og ta et mer ansvar for sitt eget liv.
Kommunene sparer sykehjemsplasser, de får mer effekt ut av hver ansatt, og de eldre får en bedre livskvalitet og helse. Og de kan bo lengere hjemme. Altså et vinn, vinn resultat.

Det er faktisk flinke mennesker i kommunehelsetjenesten.